Som vanlig har det skjedd mye siden sist. Slaget om basen i Florø må antakelig anses som tapt. Det mest realistiske håpet vi har, er at Coast Air ikke vil greie å oppfylle sine forpliktelser overfor staten. Det er for galt og absolutt forkastelig å håpe at det går ille med kolleger, men slik er det blitt. Konkurransen er knallhard, og den enes død er som kjent den andres brød. Det kjennes tungt at en så flott base som Florø ikke lenger skal være tilholdssted for Widerøe. Jeg må innrømme at jeg blir "en smule animert" som vi sier her nord (kan bety fly forbann…), når jeg tenker på staten og dens rolle oppi dette. Ikke nok med at de deler opp anbudet på kortbanenettet slik at det blir unødvendig dyrt. – De er også skuffet over at ingen utenlandske selskaper er interessert i å fly disse rutene! Er det virkelig så trasig å måtte innse at det kanskje er enkelte ting i dette landet vi bør gjøre selv? Kanskje det ikke finnes så mange store utenlandske selskaper som ser mot Norge og drømmer om at: "En dag skal vi innta utkant Norge og kortbaneplassene der. Da skal Olga fra Bolga og Jørgen fra Korgen endelig bli våre passasjerer. Og dersom vi skikker oss vel, og har lave nok priser, får vi sikkert også lov til å frakte aviser og brev helt ut til den ytterste utkant. Det skal bli tider det!" Dersom det ikke finnes så mange utenlandske konkurrenter som har slike drømmer, er det da et nederlag å beholde norske arbeidsplasser og norsk kompetanse? Jeg har mine meninger om saken, det er helt klart. Det er videre klart at jeg ikke er interessert i å pådytte noen min arbeidskraft. Tanken om å ta arbeid i utlandet, slik en del allerede har gjort, blir stadig mer besnærende, særlig nå som jeg føler at også Widerøe gjerne vil at andre skal gjøre jobben i stedet for meg…..

Apropos det: Widerøe er, som de fleste andre, midt oppe i en kuttrunde for tiden. Kravet til resultatforbedring har etter hvert vokst fra 150 mill. til 200 mill. på årsbasis innen utgangen av 2001. – Det er mye penger det, for et lite selskap som oss. For å få dette til har ledelsen brukt alle knep og triks som tenkes kan, bortsett fra direkte mordtrusler. Hele ’99 lot de det skure og gå med en stadig forverret økonomi, helt til situasjonen var så ille at det passet å innlede krigen. 22. desember fikk samtlige ansatte et brev som malte fanden på veggen. 150 mill. skulle spares, og det skulle spares NÅ! Alle ansatte skulle 10% ned i lønn, dietten skulle reduseres, man skulle arbeide betydelig flere timer i uken, flyvernes arbeidstidsordning SKULLE endres osv. Gikk man ikke med på dette ville WF bli betydelig redusert, noe som etter WF's egne økonomers vurdering i virkeligheten ville bety en avvikling av WF. De ansatte var med på "leken" en stund og bidro med betydelige innsparinger selv om kjerneproblemet, struktur, var et ikketema. Til slutt sto man tilbake med kravet om endringer i avtaleverket, og det ville vi ikke gå med på. Dermed forventet vi at "plan B" (nedbygging av WF) ville bli forsøkt iverksatt. Forunderlig nok kostet man bare hele "plan B" under teppet og mumlet noe om at det var kanskje ikke noen god plan allikevel. Å fremføre trusler som man ikke er villig til å gjennomføre, er en meningsløs og lite fremtidsfokusert måte å kommunisere på. - Bare spør meg, for jeg har en datter på tre år. Til og med hun forstår når jeg har tabbet meg ut ved å true med noe som jeg ikke kan gjennomføre.

Hvordan oppnå tillit igjen? Ikke vet jeg, men nye trusler er neppe det rette å komme med. – I Widerøe fremsatte man en ny trussel ."Føy dere teknisk, eller bli outsourcet!"! "Outsourcet til hvem da?", spør vi. Er noen klare til å ta over vedlikeholdet? Er de billigere når man tar med alt? Er spanjoler eller italienere, eller for den saks skyld sørlendinger, virkelig lystne på å overta linjetjenesten i Vadsø, eller Bodø, vinterstid? Vi er klar over at vi ikke lever noe beskyttet liv. Teknisk avdeling må være rimelig konkurransekraftig og effektiv skal vi ha livets rett. Sånn er det, og det vet vi. Å bli utsatt for trussel på trussel øker ikke vår erkjennelse av vår plass i systemet.

Jeg kunne være fristet til å si som min datter: "Æ vill ikkje! Ikkje snakk om! Nu kann du berre gjør det du sa du sku gjør. - Så får du se kor dum du é… - Men æ é nu glá i dæ allikevel, pappa!".

Jens B. Valdal