Kommunal- og Regionaldepartementet oppnevnte sommeren 1999 "Utvalget for tarifforhandlingssystemet".

Formål: Analysere dagens forhandlingsordning og rammeverk, dens svake og sterke sider innenfor både privat, kommunal og statlig sektor. Utvalget vil også se nærmere på forslagene fra Arbeidsrettsrådet (NOU 1996:14)

Dersom analysen avdekker svakheter, skal utvalget vurdere hvilke endringer i rammeverket og forhandlingsordningen som kan avhjelpe disse og komme med forslag til forbedringer.

Tidsramme: Utgangen av år 2000.

Deltakere: Ingse Stabel (leder), Torgeir Aarvaag Stokke (nøytral), Kjell Bjørndalen (LO industri), Morten Øye (LO stat), Randi Bjørgen (YS), Aud Blankenholm (AF), Sverre Strand (Akademikerne), Lars Chr. Berge (NHO), Randulf Å. Riderbo (HSH), Erik Bartnes (KS), Ingvild Elden (NAVO) og Randi Stensaker (Arbeids- og administrasjonsdepartementet).

Utvalget for tarifforhandlingssystemet hadde under ledelse av Ingse Stabel innbudt uavhengige fagforeninger og forbund på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Formålet med møtet var å gi utvalget innspill vedrørende forhandlingsordningen, rollen til meklingsinstansen, bruk av tvungen lønnsnemnd, hensikten med en eventuell samordning av arbeidstvist- og tjenestetvisloven, og ikke minst de omtalte ufravikelighetsnormene.

Møtet gikk av stabelen fredag 28. januar. Ingse Stabel innledet og benyttet anledningen til å indikere at møtet er et eksperiment og kanskje litt historisk. Å invitere uavhengige fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjonene til å påvirke utvalgsarbeidet har ikke vært prøvd tidligere.

Først ute på talelista var Johan Petter Andresen (Uavhengige Fagforeningers Forum). Han vektla behovet for å utvide de demokratiske rettighetene, ikke en innskrenkning slik Arbeidsrettsrådets innstilling av juni 1996 la opp til. At Norge har sluttet seg til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som peker i retning av en styrking av de faglige rettighetene er positivt. Dette må være styrende for utvalgets arbeid, mente han, og poengterte at de individuelle og kollektive menneskerettighetene er like viktige, og kan ikke skilles.

Videre kom han inn på, og gikk i mot forslaget om å gi riksmeklingsmannen rett til å gi pålegg om avstemming; en situasjon som NFO kjenner godt fra tidligere hvor flyteknikernes oppgjør ble slått sammen med Jern & Metall’s. Den gangen var det svært vanskelig å føre reelle forhandlinger med arbeidsgiversiden. Arbeidsgivernes behovet for å komme til enighet med oss var ikke avgjørende. Det hjalp ikke at NFO sa nei, når de organisasjonene som NFO ble telt opp sammen med, sa ja.

Det er også ønskelig å lage bestemmelser som begrenser statens muligheter til å gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Han henviste i denne forbindelse til kritikken som har fremkommet i internasjonale menneskerettighetsorganer.

Det er lite ønskelig at dagens bestemmelse (§11) om at det kun er fagforeninger med mer enn 10.000 medlemmer, har innstillingsrett til dommerkandidater til Arbeidsretten. Denne bestemmelsen ble foreslått strøket. Departementet bør kunne gå tilbake til tidligere praksis med å annonsere i media når nye dommere skal utpekes.

Han foreslo også at det innføres en ny bestemmelse i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven, dersom den beholdes, som forbyr organisasjonspliktklausuler.

At arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har forskjellige ståsteder kom ikke som noen overraskelse. Det var som Jostein Røsjø fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening (FA) fremførte. De ønsket formell forhandlingsrett for organisasjoner større enn 10.000 medlemmer. Forhandlingsplikt for arbeidsgiverne forutsetter representativitet i bedriften. De ønsker også nytt regelverk som tilskynder bedriftsvise tariffavtaler uten konfliktrett. FA mente også at Riksmeklingsmannen må få myndighet til å pålegge avstemming. Videre må meklingsmannen kunne pålegge avbrudd i en konflikt for en viss periode. Med hensyn til ufravikelighetsnormen poengterte han at det måtte være forkjørsrett for organisasjoner med mer enn 10.000 medlemmer.

Ønsket om å kunne pålegge avstemming og kobling av tariffoppgjør ble også nevnt av Tom Sverre Vanholm - Norges rederiforbund. Han mente også at det var et problem med parallelle fagforeninger. Han påsto at dette førte til flere konflikter. Slik jeg oppfattet han, mente han at forhandlingsretten måtte relateres til tariffområder, og nevnte spesielt det skadelige med konflikter innenfor off shore næringen. Streikerett for lærere og førskoleansatte har ikke de samme konsekvensene.

Tom Nygren fra Landbrukets Arbeidsgiverforening støttet også et minstekrav på 10.000 medlemmer for å forhandle. På bedriftsplanet mente man at representativkravet måtte være på 50 %; dette for å unngå konkurrerende avtaler. Han ønsket også at avtaleperioden skal lovbestemmes til 3 år, og at det ikke skal være konfliktrett knyttet til forhandlinger i løpet av tariffperioden. Med hensyn til meklingsmannens rolle, mente de at det burde være anledning til å gå til konflikt før mekling.

Bruk av tvungen lønnsnemnd og en eventuell lovbestemt ufravikelighetsnorm gikk Helga Hjeltland i Norsk Lærerlag i mot. Hun mente også at fristene i tjenestetvistloven og arbeidstvistloven burde være like. Videre gikk hun i mot at det gjøres endringer i forhandlingsretten som vil kreve strukturelle endringer på organisasjonssiden.

Dag Fjel fra NITO indikerte at de var imot lovbestemt ufravikelighetsnorm. De ønsket også å fjerne begrensningen på 10.000 medlemmer i tjenestetvistloven. Fra deres ståsted var det også ønskelig å samordne tjenestetvist- og arbeidstvistloven. NITO så heller ingen store problemer med konfliktrett før mekling.

Bente Sabel – Norsk Journalistlag, Terje Ødegård – Politiets Fellesforbund og Vidar Linbæk – Lederne, fremførte egne innlegg som langt på vei støttet oppunder UFF’s standpunkter. Det ble også fra sistnevnte uttrykt et sterkt ønske om å fjerne muligheten til utnevning av partsoppnevnte dommere til Arbeidsretten.

Martin Bjerke fra Norges Farmaceutiske Forening gikk sterkt i mot at det innføres prosentkrav for forhandlingsrett, og at streikeretten må være ufravikelig.

Fra flere av de tilstedeværende organisasjoner ble det signalisert at de ville sende inn ytterligere kommentarer til utvalget. Det ble ikke tid til å drøfte de forskjellige synspunktene, men møtet ble etter min menig svært bra. Avhengig av ståstedet, arbeidsgiver eller arbeidstakerorganisasjon, spriket forslagene svært sterkt. Jeg har likevel et håp om at UFF-medlemmene nok en gang skal komme ut av dette på en akseptabel måte, men det er langt frem og siste ord er ennå ikke sagt.