Etter et par måneder med nasjonale ulykker hvor fokus er blitt satt på sikkerhet i alle ledd i en organisasjon, må en kunne spørre om dette kunne hendt i luftfarten. Svaret er at dette like godt kan skje der som til sjøs og på land. Spørsmålet blir så hvordan man kan unngå slike hendelser? Svært ofte er mennesket det svakeste ledd i en kjede. Påvirkning av mange ulike faktorer rammer oss daglig. Press og stress er en del av virkeligheten for svært mange av oss. Hvordan takler vi så dette? Svært ulikt antagelig, men et faktum er at når tretthet og mas når et visst nivå, begynner irritasjon og konsentrasjonssvikt å melde seg. Dette resulterer i at vi gjør en mengde småfeil. Med andre ord trenger vi en pause i jobbsituasjonen. Den som kan ta pausen er heldig, men for svært mange føles dette umulig når presset til regularitet krever sitt. Disse forhold burde være godt kjent blant de foresatte.

Hvorfor er det da så viktig å utnytte de menneskelige ressursene til siste dråpe? La oss ta de som går helkontinuerlig skiftarbeide, og som i løpet av sin skiftperiode går x antall natt- og kveldsskift i løpet av for eksempel 6 uker. Etter en slik periode følger gjerne noen samlede fridager hvor batteriene trenger opplading til neste periode. Allikevel er det noen som vil ta disse fridagene til flere nattskift. Er det av ren misunnelse for at noen har en sårt opparbeidet fritid som brukes til å lade seg opp, eller er det et resultat av misforstått oppfatning av hva friperioden er til for. Friperioden er lagt der for at en skal være opplagt til neste arbeidsøkt og derved unngå overbelastning - som kan lede til konsentrasjonssvikt med de følger dette kan få.

Uansett er det nå noen som etterhvert strekker den berømte strikken temmelig langt. Når ryker den? Tar de personene som har strukket strikken for langt ansvaret den dagen uhellet er ute. Tvilsomt. De toer sine hender og er sammen med pressen på jakt etter en syndebukk. Syndebukken blir den som har kvittert ut i loggboka, eller den som har utført handlingen. Hvis du har gått 6 netter på rad pga. pålagt skift, er det ingen formidlende omstendighet. Du er og blir syndebukken. (I alle fall i egen samvittighet). Klarer du å motstå det presset? Noen kanskje, men ikke alle.

Hva med de som pålegger slike skiftplaner; tar de dette med i betrakting når presset om stadig mer arbeid legges på nattestid, eller lukker de øynene for disse faktorene. Dessverre tror jeg at de ikke ofrer dette særlig mange tanker - om noen i det hele tatt. Dette, sammen med det faktum at flyindustrien har mangel på kvalifisert personell, og ønske om å utnytte ressursene stadig mer, er en fare for sikkerheten. Tross alt er mennesket det svake leddet.

Er det derfor Boeing, FAA og JAA setter spørsmålstegn ved om det er lurt å la samme mann utføre likt arbeid på f.eks. begge motorene ved nattstopp? Er kvalifikasjonene etter hvert kommet ned på et slikt nivå, eller er de oppmerksomme på at nattarbeidet sløver det enkelte individ? Er dette et taktisk trekk for å demme opp for uheldige tendenser?

Det er mange skiftarbeidere som har fått seg en aha-opplevelse etter nattskift, når de plutselig oppfatter at bilen står hjemme på gårdsplassen uten å erindre noe særlig av kjøreturen. Jo flere netter, desto verre er det. Hva så med jobben du har gjort? Uansett hvor mye en får sove på dagtid, så blir de aller fleste av oss sløvere og sløvere utover i perioden, og gjerne også mer irritable; noe som igjen går utover konsentrasjonen. Med andre ord så blir det svake leddet svakere. Dette er det ingen som vil forstå når det forhandles om skiftplaner. Eller er det rett og slett mangel på forståelse på et så alvorlig problem? Kanskje burde partene hatt et kurs i Human Factor før en slik prosess. Man blir sett på som vanskelig når en ikke etterkommer ledelsens ønsker om stadig mer nattarbeid . Selvfølgelig kommer også ønsket om bruk av overtid i tillegg.

Sikkerheten settes alltid i første rekke, sier man. Når man skal skvise mer og mer ut av den enkelte gjennom flere og flere netter, kommer ikke sikkerheten som nummer nr. 1. Flyselskapene har de siste årene vært spart for de store ulykkene, heldigvis. La ikke en overtrett flytekniker være årsak til den neste.

Så vil nok noen spørre seg om hvorfor en som har sluttet å gå skift for flere år siden blander seg inn i dette. Til det vil jeg svare at det er vårt felles ansvar å rope et varsko når en ser hvilken vei utviklingen går. Stadig yngre og mer ingeniørutdannede folk overtar setene hvor folk med praktisk erfaring før satt. Dvs. at skifterfaring stort sett mangler, og derved også en grunnleggende faktor for å forstå den belastning slike skift er. Uansett hvor robuste og "tøffe" vi er, lar alle seg påvirke av stress. Det får være opp til den enkelte å avgjøre dette for seg selv. Min erfaring er at det gjør vi.