Nå er jo ulike spørsmål omkring de nye JAR-66 sertifiseringsbestemmelsene allerede omtalt i forskjellige fora av personer med større innsikt på området enn jeg har. Men jeg synes likevel at det kan være fruktbart å bidra med en liten refleksjon på temaet om utdanning og sertifiseringskrav.

Jeg antar at de fleste, som på en eller annen måte har vært involvert i de nye felleseuropeiske luftfartsbestemmelsene (JAR-66) for sertifisering av flyteknisk personell, vet noe om hvem "A-mannen" er. Jeg innser at det er en kjønnsdiskriminerende tittel, men "A-personen" kan bli noe anonym i denne sammenhengen. "A-mannen" er allerede i bruk som en løs betegnelse på den nye lavkompetansekategorien av sertifisert teknisk personell i flyvedlikehold.

Da Gudmund Hernes la fram Reform-94 og ungdomsgarantien for representantene på Stortinget, så var det ikke bare ungdommene som skulle få en håndsrekning – næringslivet skulle også få dekket sine framtidige kompetansebehov. Reform-94 skulle bl.a. forme tidenes best skolerte flymekanikere og flyteknikere til beste for luftfarten. Men da hadde altså ikke Hernes tenkt på felleseuropeiske regler og "A-mannen"!!

? Nei, men bor ikke vi i Annerledeslandet, da??

Reform-94 klarer nok ikke å bringe alle norske ungdommer som ønsker det, fram til full fagkompetanse. I fagretninger der konkurransen blant ungdommene om opptak er rimelig stor, som for eksempel på flyfaglinjene, er det ikke unaturlig at noen blir stående igjen ved skoleporten. Og blant de som kommer inn, må man også regne med et visst frafall underveis. Det vil si at de "best egnede overlever i kampen for tilværelsen", og kan oppnå den fagkompetansen de har tatt sikte på. Men til dere som ikke kom inn på skolen, eller som bare fikk delkompetanse i faget, eller som ikke fikk lærlingplass – dere kan bare skifte til Dørums departement og bli "A-menn"!!

? Er ikke det darwinistiske paradigmet gyldig lenger??

Når dagens flyinteresserte ungdommer har konkurrert om opptak til grunnkurset i elektrofag, for deretter å konkurrere om opptak til flyfag VK I og VK II, for dernest å stille seg i kø og kanskje få tildelt en lærlingplass, synes jeg faktisk det er grunn til å ta av seg hatten for disse ungdommene for et grepa stykke målrettet arbeid. Og ikke nok med det ; de skal i tillegg gå gjennom en praksisperiode og så gjøre sitt beste for å bestå en fagprøve. Når det er gjort, sier de trolig takk og farvel til kirke, utdannings -og forskningsdepartementet, og retter oppmerksomheten mot Dørums departement. Den naturlige karriereveien for de fleste flymekanikere er å få utstedt sitt personlige flyteknikersertifikat av Luftfartsverket. For mange av disse "nyklekte" flyteknikerne er det en uttalt målsetting å komme ut på "line", og håndtere fly i daglig drift med lett vedlikehold og feilretting.

Men der på "line" står kanskje allerede "A-mannen"!!

? Kan det være under mottoet : "Lufta er for alle"??

Den flyinteresserte gutten eller jenta som startet på grunnkurset i elektrofag kanskje 6-8 år tidligere, kan altså få sine personlige jobbmål blokkert av den samme personen som han eller hun vinket farvel til i skoleporten på videregående.

— Er det noen som ser det paradoksale i dette??

I et slikt perspektiv er det sannsynligvis ikke verdt innsatsen å legge årevis av skolegang, eksamener og fagrettet praksis bak seg. Faren for å bli forbigått av de skoletrette og teorisvake ungdommene, som falt utenfor "Hernes' system", er i høyeste grad til stede. Det er faktisk de skoletrette ungdommene som har flest grunner til å bli ufaglærte "A-menn"!!

? Ja, hvorfor ikke hoppe over Reform-94, og bare nyte ungdomsgarantien??