Fire utvalg
Høsten 1998 ble det enighet under møtet i regjeringens kontaktutvalg om å nedsette fire utvalg som skulle se på ulike sider ved arbeidslivet. Disse utvalgene er sammensatt av representanter for de største organisasjonene i arbeidslivet, pluss en del fagfolk fra departementene og en leder som ikke er sentral i det politiske miljøet, men tilhører toppsjiktet i Norge.

Kontaktutvalget:
Regjeringens kontaktutvalg ble opprettet i 1962. Kontaktutvalget møtes "etter behov". Her blir toppene i næringslivets største organisasjoner enige om initiativer for å utvikle ulike reformer i næringslivet. Kontaktutvalget består i dag av Statsministeren, diverse statsråder, LO, NHO, Norges Bondelag, Småbrukarlaget, Norges fiskarlag, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Kommunenes Sentralforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon.

Man opprettet Arbeidslivsutvalget. Dets mandat var å se på områder, først og fremst i arbeidsmiljøloven, som bør endres ut fra stikkordet "fleksibilitet". Innstillingen ble lagt fram 2. desember 1999. For mer informasjon om dette utvalgets innstilling, se www.uff.no

På møtet fant man også en politisk løsning på Arbeidsrettsrådets innstilling av 1996, som hadde møtt stor motstand. Utvalget for tarifforhandlingssystemet (også kalt Stabelutvalget, etter utvalgets leder: Ingse Stabel, formann i Trygderetten, tidligere likestillingsombud) ble opprettet. Mandatet er å se på endringer av lovverket som styrer måten tarifforhandlingene foregår på (bl a streikeretten). Utvalget skal også se på forslagene fra Arbeidsrettsrådets innstilling på nytt. Flertallet i utvalget var for de opprinnelige forslagene fra Arbeidsrettsrådet. Utvalget har frist til 31. desember 2000.

Arbeidsrettsrådets innstilling:
Arbeidsrettsrådet, som var partssammensatt av LO og NHO foreslo, i 1996, omfattende endringer i arbeidstvistloven. Satt ut i livet, ville endringene undergrave grunnleggende fagforeningsrettigheter som organisasjonsfriheten, forhandlingsfriheten og streikeretten. I all korthet går forslaga ut på at kun sentraliserte hovedorganisasjoner med over 100.000 medlemmer skal ha reell streike- og forhandlingsrett. I kommunal sektor skal avstemmingene om tariffoppgjør i de enkelte hovedorganisasjonene koples. Forbund som ikke er med i hovedorganisasjoner skal miste sin reelle forhandlings- og streikerett. Du finner mye informasjon om Arbeidsrettsrådets innstilling på UFFs hjemmeside: www.uff.no

Videre opprettet man Arntsenutvalget og Holdenutvalget. Disse to utvalgene har samme innretning: Å vurdere hva slags lønnsutvikling som er ønskelig for å opprettholde konkurranseevnen. Arntsenutvalget (leder var direktør Oluf Arntsen, Sparebanken Pluss, Kristiansand) hadde sin innstilling ferdig foran tariffoppgjøret i 1999. Den kom 1. mars som NOU 1999: 14. Holdenutvalget (leder professor i økonomi Steinar Holden, Universitetet i Oslo) skal ha sin innstilling ferdig til sommeren 2000.

Begge disse utvalgene er en fortsettelse av det såkalte Kleppeutvalget, som la frem sin innstilling i 1992 (NOU 1992:26). Det var Kleppeutvalget som fant opp begrepet "solidaritetsalternativet". Det vil si: moderate lønnsøkninger, helst lavere lønnsøkninger enn Norges viktigste handelspartnere. Lønnsmoderasjon er også bærebjelken i Arntsenutvalgets innstilling, og vil ganske sikkert være det i Holdenutvalgets innstilling.

Uenighet om lønnsmoderasjon
At Jan Balstad fra LO, Aud Blankholm fra AF og Randi Bjørgen fra YS blir enige med departement og arbeidsgiverne om små lønnstillegg, betyr ikke nødvendigvis at tillitsvalgte og medlemmer lengre ned i hovedorganisasjonene og de uavhengige fagforbundene er enige. Man får lett inntrykk av at de enkelte forbund synes de har krav på mer lønnsøkning enn det lønnsmoderasjon skulle tilsi. Stort sett er det toppene i samfunnet som ikke er underlagt tariffoppgjør, men har personlig lønn som ikke føler seg bundet av moderasjonslinjen og tar ut større lønnsøkninger.

Balstad, Blankholm og Bjørgen deltar i Holdenutvalget, som skal legge frem sin innstilling til sommeren. Dersom ikke styrene i YS og/eller AF pålegger Bjørgen og Blankholm å mene noe annet enn det de mente i Arntsenutvalget, vil de gå inn for lønnsmoderasjon.

Uenighet om oppgjørsformen
For LOs del ble tariffoppgjøret i 1998 et forbundsvist oppgjør. Dette var på tvers av innstillingen til toppen i LO som ville ha samordnede oppgjør. Oppgjøret ga høyere lønnstillegg enn det et samordnet oppgjør ville ha gitt. I år har LO-ledelsen fått det slik den vil, med et samordnet oppgjør. YS har forbundsvist oppgjør, i strid med Randi Bjørgens ønsker. AF har aldri hatt samordnede oppgjør. Men samtidig er Aud Blankholm meget klar i sine uttalelser; hun mener at fremtiden tilhører hovedorganisasjonene. Det er liten tvil om at samordnede oppgjør er den oppgjørsformen som i størst grad sikrer lønnsmoderasjon.

Det er nettopp på bakgrunn av denne holdningen at Arbeidsrettsrådet gikk inn for forslag som begrenser den reelle forhandlings- og streikeretten til kun og omfatte de sentraliserte hovedorganisasjonene. Vi må som sagt vente at enten går hele Holdenutvalget inn for lønnsmoderasjon, eller et flertall. Spørsmålet er da hvordan vil utvalget foreslå at denne skal sikres?

Svaret er at den vil legge såkalte føringer for Stabelutvalget som skal ha ferdig sin innstilling 5 måneder senere. Stabelutvalget skal foreslå endringer i lovverket som regulerer forhandlingsretten, streikeretten og organisasjonsfriheten. Som kjent bryter Norge med sine menneskerettslige forpliktelser da staten bruker tvungen lønnsnemnd i hytt og pine. Norge har fått påpakning fra ILO. Og staten er nå klagd inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen for misbruk av tvungen lønnsnemnd. Det har bygd seg opp et press mot staten på dette området. Vi må derfor anta at man vil søke å finne ordninger som begrenser forhandlingsfriheten og streikeretten uten at teksten i menneskerettighetskonvensjonene blir brutt.

Vil toppene i YS og AF det samme som medlemmene?
LO og YS støttet forslagene i Arbeidsrettsrådets innstilling. Det gamle AF gikk mot. Nå har AF fått ny leder som går sammen med Randi Bjørgen i bestrebelser på å lage en ny hovedorganisasjon. I sammenslåingsprosessen står det uenigheter om hvorvidt de enkelte forbund skal ha full råderett over sine tariffavtaler, over lønnsforhandlingene og over streikespørsmålet, eller om dette ansvaret skal flyttes oppover. Det er stor motstand i både YS og AF mot å lage en organisasjonsmodell som svekker forbundenes sjølråderett. LO har allerede sentraliserte vedtekter. Disse brukes ikke for det de er verdt, nettopp fordi at det finnes mer desentraliserte alternativer som kan friste misfornøyde LO-forbund som blir overkjørt i for eksempel streikespørsmålet. Er det noen som ikke ville klage over drahjelp i lovverket som styrker toppen i hovedorganisasjonene, må dette være Bjørgen og Blankholm. Både Bjørgen og Blankholm deltar i Stabelutvalget.

Flere med i uavhengige foreninger
Hvordan sammenslåingsprosessen mellom AF og YS vil utvikle seg kan ingen svare på. Men det vil ikke komme som en bombe om Lærerforbundet og Lærerlaget fusjonerer også lager et uavhengig forbund. Det vil heller ikke overraske om Norsk Helse og Sosialforbund (NHS) går ut av en sammenslått YS-AF der Norsk Sykepleierforbund vil være den eneste store organisasjonen igjen i AF-delen. Det er ikke gitt at NHS går inn i LO. Det kan tenkes at det også blir uavhengig. I dag har uavhengige forbund 184 000 medlemmer. Legger man så til medlemmene fra Lærerforbundet (37.000) og NHS (50.000), kommer man opp i 270.000 fagorganiserte utenfor hovedorganisasjonene, som definitivt alltid vil gjennomføre forbundsvise oppgjør. Uavhengige forbund vil da være omlag like store som en eventuell sammenslått AF-YS.

Demokrati avgjørende for vanlige folks økonomiske velferd
At myndighetene vedtar en økonomisk politikk og planlegger driften av det norske samfunnet ut fra denne politikken er deres oppgave. Men myndighetene kan ikke kreve blind lydighet og full oppslutning om denne politikken fra befolkningen. Menneskerettighetene er begrunnet blant annet nettopp i å beskytte vanlige mennesker mot tvang og overgrep fra staten. I den grad myndighetenes økonomiske politikk legger føringer på lønnsutviklingen, må ikke denne politikken basere seg på tvang. Tvert i mot må den baseres på frivillig oppslutning. I motsetning til f eks skatter, dreier inntektspolitikken seg om den direkte fordelingen av verdiene mellom arbeidsgiver og ansatt, eller for å si det klarere: Om verdien til arbeidskraften i arbeidsmarkedet.

At det kan være fristende for myndighetene og arbeidsgiverne å ty til lovendringer for å begrense forhandlingsfriheten nedover i fagforeningshierarkiet, slik at det blir lettere å sikre inntektspolitikken, er lett å forstå. Men dette gjør ikke slike endringer mindre udemokratiske. Demokrati innebærer at samfunnets elite ikke bestemmer alt, og at vanlige lønnstakere har anledning til å organisere seg og kjempe for det de oppfatter som sine økonomiske interesser.

Historien har vist at et samfunn som ikke styrker demokratiet, svekker også levestandarden til sine innbyggere. Det er derfor en nær sammenheng mellom demokratiske rettigheter og folkets alminnelige velferd. Å ta skritt vekk fra demokrati, betyr at myndighetene vil forsømme de oppgavene de har i forhold til folket: Å sikre deres trygghet og levekår.

Det er viktig at fagorganiserte er forberedt på å forsvare demokratiske rettigheter. Uavhengige Fagforeningers Forum er dannet nettopp for dette formålet: Å sikre de demokratiske rettighetene til uavhengige fagforeninger. Du finner mer informasjon om dette arbeidet på www.uff.no.

Johan Petter Andresen