Det er en kjent sak at alle med mer eller mindre perifere tilknytninger til sikkerhetsrelatert produksjon, benytter seg av den velklingende frasen (som trolig er pensum i ethvert lederutviklingsprogram): "Sikkerheten har første prioritet". Det er for personer direkte involvert i produksjonen noen ganger vanskelig å kjenne seg igjen i dette, i de beslutninger som blir fattet vedrørende fremtiden.

Vi er kjent med at sikkerheten har en relativt bra historie for nordiske flyselskaper, men er dette noe vi har hevd på?

Når jeg betrakter verden rundt meg er det ting jeg registrerer, nemlig at etter store ulykker som eksempelvis HSD Sleipner og NSB Åsta stasjon, står representanter for de ansvarlige frem i media, og alle har de det til felles at sikkerheten har selvfølgelig alltid hatt første prioritet! (Forøvrig akkurat samme ordbruk som mine egne overordnede benytter!) Pussig at det da går til helvete?!

- Var det sikkerheten som hadde høyeste prioritet da man valgte å dispensere fra krav om funksjonsprøving av redningsutstyret på Sleipner?

- Var det sikkerheten som hadde høyeste prioritet da man valgte å utsette innføring av automatisk togstopp på Rørosbanen, samt fjerne betjeningen på stasjonene?

Det er blant moderne ledere og begavede økonomer en klokketro på at teknologien gjør manuelt arbeid overflødig, og at man derav kan drive nær sagt enhver form for virksomhet så og si uten ansatte i tradisjonell forstand, bare man investerer i det siste på markedet i teknologi. Denne troen er sterk som en egen religion, også innen flybransjen, vi hører stadig om nye flytyper som er vedlikeholdsfrie. Ha-ha!

Spørsmålet som er pertinent er: Hva er motivet for de fleste strukturelle endringer som gjøres? Er det å heve sikkerhetsnivået, eller er det andre motiver? Endringer som er en ensidig heving av sikkerhetsnivået er sjelden kost. Om noen kan finne eksempler som ikke er en direkte følge av en ulykke eller et myndighetspålegg er de gode!

Kanskje det er på tide å være ærlig og erkjenne at man treffer beslutninger som skal bedre økonomien, og at man på bakgrunn av historien tar sikkerheten for gitt. Dette kan til en viss grad holde stikk, forutsatt at personellet som er i produksjonen er av samme kvalitet. Når man som tegn i tiden kan se at stadig flere oppgaver blir utført av ufaglært personell med "punktopplæring", er imidlertid saken en helt annen. De diskusjoner som tidligere var mellom sertifisert personell, eksempelvis mellom pilot og autorisert flytekniker, kan foregå i morgen mellom pilot og personell ikke sertifisert av myndighetene. Er dette for å øke sikkerheten?

Når så i tillegg "moderne" opplæring av sertifisert personell kun er en blek skygge av hva det var, bør man vurdere å bekymre seg litt. Moderne fly er enklere og sikrere i bruk for pilotene, og derav mer komplekse enn noen gang for oss flyteknikere, mens typekursene våre blir kortere og kortere. Det begynner å bli lenge siden man på flytypekurs hadde tid til å trace skjema for å (mot)bevise instruktørens påstander.

Det er et paradoks at samtidig som begrepet "Human Factor" omsider har fått fotfeste, sliter de fleste bransjer med en stigende trend i antallet rapporterte personlige feil. Hva er det som gjør at folk gjør mere feil nå?

- Kan det være at personellet ikke har den rette grunnforståelsen og de rette holdningene?

- Kan det være at kompetansenivået ikke har fulgt med utviklingen?

- Kan det være at kravene til effektivitet er strukket litt i lengste laget for sikker operasjon?

Jeg tror tiden er moden for å revurdere synet på sikkerhet, og rent faktisk foreta beslutninger som øker sikkerhetsnivået, i steden for å eksperimentere med hvor lavt man kan legge standarden før det går til helvete, for å "effektivisere". Gjør man ikke dette, er jeg oppriktig bekymret for fremtiden.

Det er av aller største viktighet at de som rent faktisk står med begge bena i produksjonsprosessen blir konsultert når omlegginger som omfatter sikkerhet og produksjon, skal gjøres. Det kan være at de med praktisk erfaring har verdifull kunnskap å bidra med. Tenk hvilken motivasjonsfaktor det ville være, om en med erfaring kunne si noe annet enn: "Hva var det jeg sa!!!". Dette er dessverre en strofe flyteknikere i Skandinavia har lang trening i å si.

Det heter seg at man lærer av sine feil, men det er nok ikke slik i praksis (da hadde Langbein vært klokest i Andeby, og det er han ikke enda).

Det selskapet som først finner trylleformelen som gjør at det evner å trekke veksler på erfaringene til sine ansatte, og samtidig trekke lærdom av sine feil, vil utvilsomt være på det nærmeste umulig å slå i en konkurransesituasjon, uten at man behøver å la utrykket "sikkerheten har første prioritet" bli en floskel.