Formannen har ordet.

I skrivende stund er en nettopp ferdig med streik i LO. At jeg ikke skriver om vårt oppgjør, har sin forklaring i at vi enda ikke er ferdige med våre forhandlinger. LO streiket seg til noen forbedringer, som de fleste har fått med seg fra dagspressen og TV. Endringene var tilstrekkelig for at LO medlemmene stemtye ja, og en ny storstreik ble avverget. Var nå dette så mye mer å rope hurra for, enn det forslaget en i første omgang stemte ned? Tja, der kan en vel være enig eller uenig. At en beholder 2-årig avtale i stedet for 3-årlig er jo greit, men en har jo det fra før, så det var ikke annet enn en avtalt forringelse av avtalen en greide å rette opp.

En kan jo mildest talt undre seg over at LO’s forhandlingsutvalg i første omgang anbefalte en 3-årig avtale. Jeg har ikke tro på at dette ville bli et engangsfenomen. Det å fraskrive seg muligheten til endringer i tariffavtalen hvert annet år og akseptere hvert tredje, er for meg unødvendig dårligere for arbeidstagersiden. Og jeg skal nesten banne på at dette kommer igjen når det nå ble anbefalt en gang. Da kan det jo være andre ting i avtalen som er så bra at en finner å akseptere en forringelse her.

Det er litt dumt å skulle kommentere tariffale ting når en er like rundt hjørnet med egne forhandlinger, men slik er tidsfrister. En får bare ta det når det kreves. Jeg ser nok for meg at vårt oppgjør kan havne i mekling. Liker ikke det noe særlig at ikke vi og vår motpart skal kunne pålegge oss slike rammer av alvor og tidsfrist uten at vi skulle kunne komme til enighet. Meklingsmannen har jo ingen ting å bidra med, annet enn å få en av partene til å strekke seg noe lenger for å unngå konflikt. Og det burde være mulig uten hans hjelp. Begge må kunne strekke seg til en eller annen grense og stå på det. Men slik er altså ikke hverdagen for oss som har den muligheten til å delta på vegne av alle medlemmene.

Jeg vil ikke fremstille oss i forhandlingsutvalget som særlig bedre enn arbeidsgiversiden i dette problemet. Jeg har utallige eksempler på at også vi har gjort innrømmelser eller frafalt ting hos meklingsmannen; ting som var umulig å gjøre noe med under de ordinære forhandlingene. Å innrømme dette åpent i medlemsbladet ,og som attpåtil blir lest av motparten, er kanskje som å banne i kjerka, men sant er det likevel. Når bladet er kommet ut er vi kanskje allerede i havn, eller i verste fall i streik.

Det medlemmene allikevel skal registrere, er at forhandlingsutvalget er genuint interessert i å forhandle frem en avtale som er til beste for alle og ikke bare til beste for forhandlingsutvalget. Med det mener jeg helt sånn personlig en avtale som er til beste for medlemmene. Jeg er ikke så opptatt av om dette er til det beste for bedriftene. Der har bedriftene utrolig dyktige folk til å ta vare på deres tarv.

Fortsettelsen av dette vet dere mer om når dere leser bladet.

Formannen