I 1996 lanserte NHO- og LO-ledelsen lovforslag for å begrense fagforeningsrettighetene: Arbeidsrettsrådets innstilling av 1996 (NOU: 1996 14, "Prinsipper for ny arbeidstvistlov"). Her ble det foreslått at kun sentralistiske hovedorganisasjoner med over 100 000 yrkesaktive medlemmer skulle ha reell forhandlings- og streikerett. Dessuten ble det foreslått at meklingsmannen skulle kunne pålegge uavhengige fagforeninger å stemme over tarifforslag, og at uavhengige fagforeninger måtte godta en tariffavtale som en hovedorganisasjon hadde inngått på samme område. I kommunal sektor skulle avstemningene i de enkelte forbundene koples innenfor de hovedorganisasjoner de var medlem av.

Forslagene møtte massiv motstand, og de ble parkert da sentrumspartiene inntok regjeringskontorene i 1997.

Men i 1999 ble Stabelutvalget nedsatt av den samme sentrumsregjeringen. Utvalget skulle vurdere noenlunde de samme spørsmålene som Arbeidsrettsrådet. Utvalgets offisielle navn var: Utvalget for tarifforhandlingssystemet. Denne gangen var utvalget sammensatt av representanter for toppen av LO, Akademikernes Fellesorganisasjon, Akademikerne og på arbeidsgiversiden av NHO, Kommunenes Sentralforbund (KS), Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), og Norsk Arbeidsgiverorganisasjon for virksomheter i offentlig eie (NAVO). Ingen uavhengige forbund var representert. Utvalget la fram sine forslag 2. april i år. Det er ingen lystig lesing…

Utvalget foreslår kun ulike måter å begrense demokratiet på. Forslagene gjelder privat, kommunal og statlig sektor. Men før vi går inn på de tre sektorene skal vi først fortelle om forslag utvalget ikke fremmer:

Norge blir stadig kritisert av menneskerettighetsorganene ILO og Europarådet (Europarådet har ingenting med EU å gjøre) for bruken av tvungen lønnsnemnd. Men verken utvalget samlet eller fagforeningsrepresentantene fremmer et eneste forslag til lovendring som vil begrense myndighetenes muligheter til å bruke tvungen lønnsnemnd.

I privat sektor foreslår et flertall i utvalget at meklingsmannen skal kunne pålegge en fagforening å stemme over et forslag til tariffavtale og at han skal kunne kople sammen avstemningene til de enkelte forbundene til en stor avstemning. For eksempel vil han kunne kople avstemningene til uavhengige forbund med avstemningene til LO og YS forbund. Eller hvis for eksempel LO vedtar et samordnet oppgjør der LO forhandler for alle forbundene i privat sektor, skal meklingsmannen kunne kople avstemningene til de enkelte forbund utenfor LO til LOs avstemning. Denne typen kopling var utbredt på 60- og 70-tallet, helt frem til at Arbeidsretten i 1982 slo fast at meklingsmannen ikke hadde lov til å pålegge en fagforening å stemme mot dens vilje. Nå vil altså et flertall i utvalget at loven skal endres.

Også i kommunal sektor foreslår utvalget at meklingsmannen skal kunne pålegge avstemning og kople avstemningene. Utvalget vil også at "partene" skal bli enige om at hovedorganisasjonene og Kommunenes Sentralforbund skal forhandle og stemme samlet i hver enkel hovedorganisasjon. Det vil bety at de enkelte yrkesgruppene; sjukepleiere, hjelpepleiere og så videre, mister råderetten over sine avtaler og om de skal streike eller ikke for en bedre avtale.

I statlig sektor har meklingsmannen allerede under dagens lovgivning myndigheten til å pålegge og kople avstemninger. I statlig sektor har ikke kopling og tvungen avstemning vært brukt. Grunnene til at kopling var svært utbredt i privat sektor på 60- og 70-tallet, men ikke ble brukt i statlig sektor, er mange. Men en av grunnene er at loven (tjenestetvistloven) i utgangspunktet begrenser hvem som har forhandlingsrett. Utvalget foreslår at begrensninger i hva slags organisasjoner som skal kunne forhandle i staten skal bli enda strengere, dette til tross for at man må anta at allerede de nåværende bestemmelsene er i strid med menneskerettighetene, og at antallet statsansatte vil synke fremover. Utvalget vil også begrense forhandlingsretten til uavhengige forbund.

Mye av det som Arbeidsrettsrådets innstilling av 1996 ville oppnå av begrensninger i organisasjonsfriheten, den frie forhandlingsretten og streikeretten ble altså fremmet i en annen form. Det er frie forbundsvise oppgjør og forbundsleddet i fagforeningene som skal svekkes. Hovedorganisasjonenes ledelser skal få styrket makt, og uavhengige forbund er per definisjon en uting som må miste rettigheter.

Men der Arbeidsrettsrådets innstilling av 1996 var enstemmig, er Stabelutvalget dypt splittet. Når det gjelder kopling er det kun LOs to representanter som sammen med arbeidsgiverrepresentantene utgjør et flertall mot de to ekspertene og fagforeningsrepresentantene fra YS, A og AF. Og allerede samme dagen som Stabelutvalgets innstilling ble lagt frem, gikk en av Norges fremste arbeidsretts- og menneskerettighetseksperter, Stein Evju, ut og erklærte at koplingsforslaget er i strid med Norges menneskerettighetsforpliktelser.

Enda viktigere er den motstanden mot Stabelutvalgets forslag som ble vist på pressekonferansen som ble holdt en time etter at Stabelutvalgets innstilling var presentert. Her var det femten forbund som sto samlet bak en motstandsfront mot Stabelutvalget. Disse var: Norsk Lærerlag, Lærerforbundet, Norsk Helse- og Sosialforbund, Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere, Politiets Fellesforbund, Oljearbeidernes Fellessammenslutning, Norsk Transportarbeiderforbund, Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, Norsk Flygerforbund, Norsk Flytekniker Organisasjon, Lederne, Farmasiforbundet, Selgerforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Journalistlag. Og etterpå har flere fagforeninger sluttet seg til oppropet.

Det er altså en like massiv motstand mot Stabelutvalget som mot Arbeidsrettsrådets innstilling. Nå er innstillingen ute til høring med frist til 1. oktober 2001. I mellomtiden er det stortingsvalg. Uavhengige Fagforeningers Forum vil utfordre partiene til å si fra om hvor de står når det gjelder innstillingens forslag. Deres svar vil bli offentliggjort. Vi skal, sammen med det store flertallet av fagorganiserte, igjen vinne kampen for å forsvare demokratiet og grunnleggende menneskerettigheter.

UFF v/Johann Andreas Pedersen