Det er nå mange år siden jeg sist bidro med stoff til INFO, men slik saker og ting nå utvikler seg hos oss i FOF, mener jeg tiden er inne til en liten orientering.

For å si det kort og brutalt, så er FOF i ferd med å forsvinne. Den 1. august skal det etter sigende i hovedsak være slutt. Personellet er allerede sagt opp. En av Electraene er solgt og de andre står for tur. Hva som vil skje med driften av DASH-8 LN-ILS er enda ikke helt klart. Flyet er ikke vårt og kan derfor ikke selges, men driften er vi ansvarlig for gjennom kontrakt. Det mest sannsynlige er at et annet selskap overtar driften, for selv med en JAR OPS 1 vil det ikke lønne seg å holde en eneste maskin i gang.

Nå, i slutten av mai, er det et faktum at flygesjef, teknisk sjef og ingeniørsjef har sagt opp sine stillinger. De kommer til å slutte i løpet av sommeren/høsten, og det er jo som kjent nøkkelstillinger når det gjelder fortsatt drift. Flygerne våre er også i ferd med å bli borte ser det ut til, og igjen står det da en liten gruppe autoriserte flymekanikere og noen få fagarbeidere. Disse har enda ikke fått seg nye jobber, men jeg håper at det et eller annet sted vil være bruk for oss. Med tanke på hva FOF har drevet med og den brede erfaringen disse «gutta» sitter inne med, vil det være en tragedie om disse ressursene ikke skulle komme til nytte et annet sted.

Hvordan og hvorfor skulle det nå gå slik med selskapet vårt? Ja, kunne en svare forståelig på det, kunne selskapet også kanskje berges. Det startet vel med at vi for noen få år siden fikk en ny toppledelse, muligens har vi også «holdt» på de gamle flyene våre for lenge, men økonomi er et nøkkelord i denne sammenhengen.

Den nye ledelsen begynte forholdsvis raskt å se på strukturen i selskapet og bemanning kontra arbeidsmengde. Kontrakten med Forsvaret var blitt borte, og vi sto uten fremmedarbeid i vesentlig grad. Dermed fant man ut at vi var overtallige i hangar og verksteder, og oppsigelser fulgte. Dette er det nødvendigvis ikke noe galt i. Alle selskaper kan ha godt av å gå i seg selv nå og da, og gjøre reguleringer. Men, hos oss satte man kun søkelyset på teknisk! Administrasjonen økte forholdsvis sterkt, det samme gjorde operativ avdeling. Som eksempel kan nevnes at vår tidligere tekniske sjef ble erstattet med ca. fire personer. Dataverdenen ble innført raskt med mangelfull opplæring, og utgiftene til dette var i vår målestokk svært store.

Det tekniske vedlikeholdet ble satt bort til et engelsk selskap, for dette ville spare oss for store utgifter, ble det sagt! Ytterligere personell sluttet i tillegg til de som var blitt sagt opp, og det begynte å bli vanskelig å bemanne utestasjonene våre. Men det fungerte da på et vis tross alt. Vedlikeholdet i England tror jeg ikke ble noen stor lykke økonomisk, for på høsten i fjor (96) besluttet eieren at Electradriften skulle opphøre. Dette skapte stor uro, og en gruppe av de ansatte prøvde å overta selskapet i sin helhet. Eieren ville imidlertid ikke akseptere prisen, og dermed ble det satt sluttstrek for godt. Fra januar og utover kom de endelige oppsigelsene, teknisk og flygere i første rekke. De med lengst ansiennitet ble sagt opp først og slik har det fortsatt, enda går de med kortest ansiennitet og venter på å få sin oppsigelse - men alle ved at det er et tidsspørsmål.

Fagforeningene har hatt mye å stå i med, det er bare synd at de ikke kan opptre mer samlet i en slik situasjon. Men - noe annet er vel for mye forlangt. Hvordan det hele kommer til å ende er ikke godt å si, men noen verdig og ærefull avslutning ser det ikke ut til å bli. Antagelig vil det bli en hale av rettssaker som ingen er særlig tjent med, og slikt kommer det sjelden noe godt ut av.

Når en ser tilbake på hva FOF har vært gjennom sine 64 år, ja da blir det ganske uforståelig at det nå er slutt. Selskapet har tidligere opplevd mange former for kriser, men alltid klart seg gjennom, så hvorfor ikke denne gangen også. Selv krigen 40-45 klarte ikke å knekke FOF eller DNL som det het fra 1933 til 1946. Vi har ikke bestandig hatt det mest moderne materiellet, særlig ikke i de siste tredve årene, men det har vært andre tider. Vi hadde på femtitallet turboprop før noen andre i Norge fikk noe tilsvarende eller ren jet.

Vi har ellers vært et godt selskap, og selv om vi som ansatte har både sutret og klaget har vi likevel trivdes i vårt FOF-miljø. Arbeidet har bestandig vært variert og overraskende, det har aldri vært helt sikkert hva den enkelte dagen har hatt å by på. Slikt krydrer tilværelsen og gjør den spennende, og derfor har mange valgt å bli i FOF. Slike forhold skaper også selvstendige mennesker, og en kan vel på en måte si at FOF har blitt et selskap bestående av individualister. Det føles nok temmelig bittert for dem som har vært i FOF i alle år at arbeidsplassen bare forsvinner, særlig med tanke på alle skippertak og all innsats som er nedlagt i bedriften. Det er også betenkelig at vår eier som kjøpte opp Sterling for kort tid siden nå er i ferd med å fly frakt med B-727 for TNT. Man spør naturlig nok - hvorfor ikke vi (FOF)?

Triste greier! Det er mange tanker som rører seg i disse dager, selvom ikke alle blir uttalt. Men sikkert er det at det er ikke særlig gode tanker som går til vår eier, hans styre og den nåværende daglige ledelsen.

Et kapittel i norsk luftfart er over, og det er for sent å forandre på det nå. En kan jo tenke på hva FOF har vært og hva det kunne ha blitt til dersom viljen til å satse hadde vært til stede. Ett er i hvert fall sikkert, vi har mange gode minner å se tilbake på. For moro har det vært, og vi er stolte over den jobben vi har utført.

Takk for oss!

For NFO avd. FOF

Jon Sundby