Formannen har ordet.

I forbindelse med SOLAKONFERANSEN, var deltagerne invitert til Statoil på Forus for en liten omvisning samt et foredrag fra Statoil vedrørende deres måte å behandle Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS) på.

Uten å gå i detalj fra dette er det å merke seg at Statoil har satt seg som mål å ha NULL ulykker. Dette målet skulle de nå i år 2000. En tøff jobb lå foran dem, men bare det å sette seg et slikt mål viser at det må være noe som gjennomsyrer hele bedriftskulturen.

Ledelsen i Statoil satte av tid på hvert styremøte for å drøfte HMS'saker. Rapporteringsrutiner var godt innarbeidet, og avdelingene kjempet seg imellom for å ha det laveste skadetallet. Teamarbeid og samhørighet var viktig, og de ansatte var stolte over det som fram til nå var oppnådd.

Statoil har investert i å få ned skadetallet. Dette ville de tjene penger på, med den klare forståelse for at enhver skade kostet mange penger.

I flyselskapene, som i tillegg til å skulle ta vare på de ansatte, og har ansvar for mange tusen mennesker som betaler for å reise, vil et slikt mål og være ønskelig, men med den ringe kjennskap jeg har til dette, har jeg ikke indikasjoner på at slike mål er satt der. Det er nok en filosofi på at en skal ha et lavest mulig tall, men å sette som mål på antall skader til NULL er en tøff utfordring både til ledelse og ansatte.

Statoil hadde tatt lærdom fra et amerikansk konsern (DuPont), og en kan anskueliggjøre dette fra USA hvor ansatte kom forsinket til et møte. De ikke hadde akseptert å kjøre med en taxi hvor det ikke var montert sikkerhetsseler for passasjerene. De ventet til de greide å skaffe en slik taxi. Forsinkelsen ble fullt ut støttet og akseptert av ledelsen.

Jeg vil tro det ikke er gjort over natten å få inn en slik kultur i en bedrift, og en ledelse som vil kopiere dette har virkelig noe å ta fatt på.

Rolf Dybwad