Vi har en ansvarsfull og interessant jobb. Vi er stort sett våre egne herrer, noe som både har sine fordeler og ulemper. Vi er selvfølgelig underlagt trafikkprogrammet, og flere av stasjonene sliter med å få skiftplan-kabalen til å gå opp, delvis p.g.a. mangel på personell, og delvis p.g.a. stor spredning i trafikken. Det er forholdsvis lite gjennomtrekk av folk; de aller fleste som slutter gjør det av naturlige grunner. Siden en del av "gjengen" nærmer seg pensjonsalderen, vil vi nok oppleve større utskiftninger i løpet av de neste 5-10 årene.

Så tilbake til det jeg begynte med. Rent organisasjonsmessig føler jeg at man faller mellom to stoler på en linjestasjon. Stasjonsavdelingen (SSD) har sitt å holde på med, og vi på teknisk blir på en måte litt ute på sidelinjen i forhold til deres problemer, selv om vi jobber tett sammen til daglig uten de store gnisningene. Våre ledere i TRM (bortsett fra de lokale TL-N/TL-V) sitter langt unna, og er ofte lite synlige både med mangel på informasjon og sitt nærvær. Dessuten virker det som om Gardermoen er det eneste som har betydning nå for tiden! Jeg har forståelse for at OSL har tatt mye tid, men at man prioriterer bort store deler av TRM har jeg liten forståelse for. Man må kunne forvente av dagens ledere at de kan ha flere baller i luften samtidig!

Det er her litt av problematikken oppstår. Det er ofte en stor aktivitet på stasjonssiden når det gjelder tiltak av forskjellig karakter, og de er flinke til å få folk til å trives på jobben. Det kan i alle fall se slik ut fra vår side. Etter det jeg har forstått, skal det når det settes i gang tiltak i SSD også informeres i TRM, slik at det ikke blir en differensiert behandling av de ansatte. (Det er spesielt på linjestasjonene dette merkes, ettersom vi jobber så nært hverandre). Vi jobber tross alt i samme selskap, og er det noe som skaper misnøye, så er det forskjellsbehandling. Nå er jeg klar over at gresset på den andre siden av gjerdet ikke bestandig er så grønt som det ser ut som, men likebehandling som prinsipp må være gjeldende.

Jeg har hørt argumenter fra TRM-ledelsen om at de ikke blir informert om slike ting, og derfor ikke kan gjøre noe med et, men hvorfor har vi ledere? Det har vært sagt til oss at vi må søke informasjon selv i forskjellige saker, men her kan man spille ballen tilbake til TRM-ledelsen. Hvis man ikke får informasjon om ting som foregår, bør man jo sørge for at det etableres rutiner som gjør at man får den informasjonen man trenger. Er det ikke ledelsens ansvar å sørge for informasjon til de ansatte?

Det kan virke som om lederne på mellomledernivået har et kommunikasjonsproblem. Vi opplever stadig at det skjer ting rundt oss som vi ikke har fått informasjon om. Den ene dagen ser man til venstre, så skjer det noe der. Neste dag ser man bak seg og tenker; "jøss, hva var det egentilig som skjedde her?" Man blir noe frustrert av slike tilstander, og det er da man begynner å tenke på om man er persona non grata

i selskapet. Nå senest (mai ’99) holder SSD på med et prosjekt som heter Gemini. Dette tar for seg alle arbeidsoppgavene rundt en flyankomst og en flyavgang. Jeg registrerer at våre arbeidsoppgaver også er nevnt her, og spør man de som er ansvarlige for prosjektet om hvorfor vi ikke har vært involvert, sier de at våre arbeidsoppgaver ikke blir diskutert! Jeg har litt vanskelig for å tro dette, og uansett mener jeg at vi burde ha vært med på prosjektet, da vi sannsynligvis kunne ha bidratt med en del informasjon som ellers ikke kommer frem.

Et annet eksempel på manglende kommunikasjon på mellomledernivå er B737. Vi har i lengre tid fått høre at B737 ikke vil operere på Nord-Norge i uoverskuelig fremtid. Ergo har heller ingen fått kurs på flytypen til nå. (Bortsett fra et par mann). Så begynner flyet plutselig å gå, og det er full panikk i leiren! Men er det noen som tar ansvaret for situasjonen? Den ene skylder på den andre, og ansvarsfraskrivelse står i høysetet. Det er jo ikke slik vi forventer at våre ledere skal opptre!

Når vi så spør om kurs på B737, svares det at dette har ikke skolen kapasitet til. Spør man så hva skolen sier, blir det fortalt at det ikke er rom i produksjonen for å ta ut folk til å gå på kurs! Her er det noe som ikke stemmer. Jeg tror nok at skolens versjon stemmer best med terrenget, og dette føler vi godt på kroppen på linjenettet. Det er nesten umulig å planlegge ferie; det finnes ikke avløsere. Er man heldig får man en av kollegaene til å ta jobben på overtid.

Det er i slike saker man trenger ledere som kan ordne opp. Jeg trenger ikke noen til å fortelle meg hvordan jeg skal gjøre jobben min. Det kan jeg lese i manualene. Jeg forventer imidlertid av en leder at han legger forholdene til rette for oss, slik at vi til enhver tid kan utføre arbeidet vårt med rett bemanning og de rette kvalifikasjoner.

Jeg kunne ha nevnt flere eksempler på ting som er, eller har vært, behandlet på en lite tilfredsstillende måte, men velger å la dette ligge. Følelsen man sitter igjen med er imidlertid at mye kunne ha vært bedre hvis ledelsen i TRM hadde vært litt mer åpne for innspill fra grasrota, og ikke bare unnskyldt seg med at de ikke har fått gjennomslag for sakene sine. Det blir litt håpløst med tilbakemeldinger om at vi (ledelsen) har gjort det vi har kunnet, men ikke fått til noe.

Vi har nå fått en ny teknisk sjef i selskapet, og det er jo bare å håpe på at han får signaler om tingenes tilstand og er i stand til å få utrettet noe med disse. Men jeg kan ikke si at jeg er særlig optimistisk i så måte; spesielt nå når økonomien er i en dalende kurve. Det synes som om teknisk avdeling krymper mer og mer inn, selv om det i det siste har vært en del nyansettelser på Gardermoen. Men når det brenner må en jo hive på litt vann – om ikke alt skal brenne opp.