I midten av juni var vi invitert til Lillehammer i bryllup. Påvirket av NSB’s kampanje, bestemte vi oss for å ta toget nedover. Greit å slippe alt styret med bytte av transportmiddel i Oslo, tenkte vi... Relativt rimelig også, helt til vi hentet billettene og måtte betale 25 % mer enn avtalt. Han som hadde tatt imot bestillingen hadde visstnok for vane å regne feil, og feil på kassa måtte de betale av egen lomme. Dette opprørte «vår» ekspeditør så til de grader, at vi en stund var redd for ikke å få lov til å reise. Vel, vi fikk endelig betalt og gikk til reisegodsdisken, mens vi samlet billettene som den rasende oksen hadde kastet etter oss. I denne avdelingen hadde de nok hørt om service og kunder og slikt. De fortalte nemlig uoppfordret at bagasjen ville komme frem ett døgn etter oss. Grei opplysning å få når man har med spedbarn. Man trenger mye rart til slike små. Vi tok derfor med alt pikkpakket inn i sovevognen for å plassere dette i hyllene ved hver utgang. Nedlastet med bagasje måtte jeg konstatere at i den enden jeg hadde gått på, fantes det ingen hyller. Uflaks. Sendte madammen til den andre enden for å se der. Jeg hørte på den ujevne lyden fra krykkene hennes at det var vanskelig å ta seg frem i den smale gangen. Da hun var lengst borte, begynte toget å gå. Det tok derfor uforholdsmessig lang tid før hun kom tilbake. Med gråten i halsen fortalte hun at det ikke fantes hyller i den andre enden heller. Hun kunne også fortelle at vi og reisefølget vårt var tildelt kupéer i hver vår ende av vognen. Trasige greier... Vi var derfor temmelig svette før alt var fordelt og plassert i de to kupéene. Det var en hel jobb å plukke barnevognen i småbiter for å få den prekevert uten å få forkiling i gang og døråpning. Deilig å få vasket seg etter et sånt slit.

En av grunnene til at vi valgte nattog, var at det finnes vask med varmt/kaldt vann i hver kupé. Et must for vasking av barneromper og varming av tåteflasker. Det var derfor en stor skuffelse at det var slutt på varmtvannet da jeg var innsåpet, og på kaldtvannet da jeg var skylt. Etter alle disse kalamitetene, var mitt høyeste ønske en drink, men det fikk jeg ikke. - Ulovlig å nyte medbragt, selv om restaurantvognen var stengt. Det var bare å gå til sengs med tåteflaske på magen i håp om at den ville få nok temperatur før nattlige skriketokter.

Togbyttet i Trondheim gikk greit, selv om barnevognen måtte forlates i lekeavdelingen på dagtoget. Rart at de lager spesialtilpassete vogner for barn, og så får man ikke plassert alt vanlig utstyr på en vettug måte.

Vi hadde bange anelser før avstigning, så i god tid før Lillehammer hauget jeg opp bagasjen ved utgangen. Jeg fikk alt unntatt kofferten med festklær ut, før jeg kom frem til at jeg måtte prioritere barnevognen. Jeg løp over i den andre enden, og hadde vognen nesten nede på perrongen da de blåste i fløyta. Så i et glimt for meg bryllupsfeiring i skitne olabukser og svett T-skjorte. I ren panikk løp jeg fremover og fikk tatt imot kofferten som en observant og vennlig medpassasjer holdt i døråpningen. Takket være ham ble bryllupet vellykket også for oss. Det ville ikke vært særlig artig å gått rundt som en fillefrans i de koselige lokalene på Telemarkstunet.

For ikke å ødelegge de gode inntrykkene fra festen, bestemte vi oss for å ta leiebil fra Lillehammer til Oslo. Dessverre ble det ikke slik, siden de eneste som hadde leiebil ledig bedrev organisert landeveisrøveri. Tog atter en gang. Heller det enn å la seg rundstjele frivillig. Vi sendte det meste av oppakningen med noen bryllupsgjester som skulle til Oslo. Jeg tok det derfor relativt rolig da vognen også kilte seg fast i døren til den andre barnekupéen. Like greit, siden det knapt var plass til barnebagen der inne.

Etter noen dagers hvile i Oslo, dro vi hjem (med Braathens SAFE denne gang). Deilig å bli kvitt bagasjen i innsjekkingen, og flott at de sto klare til å ta seg av vognen ved flytrappen. Det rørte oss nesten til tårer da vi fikk topp service om bord, der vi satt som noen grever på fremste sete.

Takk til Braathens SAFE, takk til min kiropraktor som fikset ryggen min igjen - og takk til mine foreldre som ikke lot meg ta jobb i NSB. Hvor i all verden skulle man som tillitsvalgt ha begynt å nøste tråden der?

Til slutt et råd: Ta ikke toget dit det går, og slett ikke dit det ikke går. Bruk fly og spar tid, rygg og nerver!

Jens B. Valdal

NFO WF