Trioen Arbeiderpartiet, NHO- og LO-ledelsen prøver å innføre sentraliserte, statsgodkjente fagforeningsmonstre som alene skal forhandle for oss alle. Men de møter massiv motstand. Vil neste trekk bli at de fremmer andre forslag med samme negative virkning?

Arbeidstvistloven: Er den viktigste loven som regulerer forhandlingsretten på privat og kommunal sektor.

Arbeidsrettsrådet: Et regjeringsoppnevnt råd som består av to fra NHO, to fra LO, to offentlig ansatte jurister og en leder som også skal være jurist.

Arbeidsrettsrådets innstilling: Forslag fra Arbeidsrettsrådet som ble offentliggjort i juni 1996 som går inn for å innskrenke den frie forhandlingsretten.

Menneskerettskonvensjoner: Avtaler mellom ulike stater om menneskerettigheter. Fagforeningsfrihet, den frie forhandlingsretten og streikeretten er grunnleggende menneskerettigheter.

Høringsrunde: Når departementet sender forslaget til diverse arbeidsgiverorganisasjoner, fagforeninger og andre instanser for uttalelser.

Det mektige, men lite kjente Arbeidsrettsrådet vil endre prinsippene i den enda mindre kjente arbeidstvistloven. Rådet synes det er for mye uro i dagens arbeidsliv. Det er rett og slett for mange fagforeninger og for lett å streike for de ulike yrkesgruppene. Fagforeningene har for mye demokrati. Det tas ikke hensyn til de overordnede målsettingene satt av myndighetene for landets økonomi. Og det kan vel ikke tillates her på berget at fagforeninger kun tar utgangspunkt i egeninteressene og kjemper for en størst mulig del av kaka for sine medlemmer til enhver tid, mener rådet.

Forslagene fra rådet innebærer at bare såkalte hovedorganisasjoner med over hundre tusen medlemmer skal ha virkelig forhandlings- og streikerett. Disse kjempene skal være sentralstyrte og kontrollere de viktigste forhandlingene til sine medlemsfagforeninger. På kommunal sektor skal man slå sammen (kople) avstemningene til de ulike fagforbundene i hver enkel statsgodkjent hovedorganisasjon ved tariffoppgjørene. Uavhengige forbund vil utraderes.

Massiv motstand

Rådets forslag har nå vært ute på høringsrunde, og heldigvis har det fått mye juling. LO’s sekretariat er naturligvis for. Det samme gjelder hovedstyret i YS. Men på den andre siden er AF’s styre mot, og de uavhengige forbundene er mot. Ved nærmere granskning viser det seg at så og si alle AF’s medlemsforbund er mot. Forbund som representerer over førti prosent av YS sin medlemsmasse er mot. Og i LO er flere forbund og lokale samorganisasjoner, blant annet LO’s største lokalorganisasjon (LO Oslo), mot. Grovt antydet representerer dette godt over 500 000 arbeidstagere fordelt på Uavhengige fagforeninger: 130 000, YS-motstanderne: 90 000, AF: 200 000, LO-motstanderne 150 000. Altså cirka halvparten av de yrkesaktive fagorganiserte. Når vi samtidig vet at spørsmålet har vært uhyre lite fremme i media (NHO- og LO-ledelsen har hatt som linje å ikke delta i offentlig debatt om temaet), og lite debattert på grunnplanet i fagbevegelsen - ja, så er det lov å anta at den latente motstanden er enda større. Alle i LO som ikke har behandlet spørsmålet blir naturligvis tatt til inntekt for LO-ledelsens syn.

Også arbeidsgivere er mot.

Blant arbeidsgiverne er motstanden betydelig svakere. De to største, NHO og Kommunenes Sentralforbund, er naturligvis for. Men motstand finner man også her, Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landbrukets arbeidsgiverforening, Norges Rederiforbund og NAVO er alle mot, men på helt andre premisser enn fagforeningsopposisjonen. Kort sagt kan man si at det ser ut som om alle de viktigste arbeidsgiverne er enige om målet; sentralisert kamprett og desentralisert lønnsdannelse. Men de er uenige i om forslaget til NHO/LO er den beste metoden for å oppnå dette.

Også andre er mot.......

Også departementer og offentlige organer er delte i sin holdning til rådets forslag. Planleggingsdepartementet er sterkt for, mens helse- og sosialdepartementet er mot. Og Likestillingsombudet er mot. Når det gjelder lovspesialistene er det verd å merke seg at Den norske Advokatforeningen er mot.

Bryter med menneskerettighetene.

Slik vi ser det er forslaget rett og slett et spark under beltestedet på grunnleggende menneskerettighetskonvensjoner og den nye paragrafen (110C) i Grunnloven om menneskerettigheter. Uavhengige Fagforeningers Forum ga jurist Ken Uggerud i oppdrag å lage en rapport om dette forholdet. Denne hudfletter Arbeidsrettsrådets innstilling når det gjelder menneskerettigheter. Men trioen på toppen er jo ikke kjent for å være demokratiets høye beskyttere. De vil ha orden. Er de demokratiske rettighetene i veien, må det ryddes opp. Og da kan menneskerettskonvensjoner måtte omgåes ved hjelp av sinnrike nytolkninger og språklige nyvinninger.

Hva gjør arbeidsgiverne?

Ettersom motstanden er så stor, er det mulig at rådet vil komme med et endret forslag. Og en nærmere gjennomgang av høringssvarene viser at fra arbeidsgiversiden er det lagt opp til alternative løsninger som delvis kan gi den samme effekt som Arbeidsrettsrådets forslag. De fleste arbeidsgiverorganisasjoner vil innføre et "mest representativt" prinsipp. Kort fortalt betyr dette at den fagforeningen som til enhver tid har flest medlemmer skal ha lovbestemte rettigheter når det gjelder forhandlings- og streikerett. De fagforeningene som er mindre, må følge den største fagforeningens avtale. De fleste arbeidsgivere vil ha dette prinsippet innført på bedriftsnivå. Et slikt inngrep i organisasjonsfriheten vil naturligvis bidra til å låse fast det mønstret man har i dag og på den måten primært tjene LO-ledelsen. Men innføringen av dette prinsipp alene vil ikke gi den ønskede roen. Arbeidsgiverne vil også at Riksmeklingsmannen skal få større myndighet. Bak dette ligger ideen om at han skal kunne pålegge fagforeningene å stemme over et forslag som de ikke nødvendigvis er enige i og at konfliktretten da oppheves inntil videre. At det i løpet av høringsrunden ikke har kommet forslag som i samme grad vil kunne sikre at trioen bestemmer lønnsnivået til alle vanlige arbeidstakere, gjør at en kan mistenke at alternative forslag vil komme fra den kanten. Men det kan jo tenkes at heller ikke Arbeidsrettsrådet vet hva det skal finne på i den retning.

Krav om utvidelse av Arbeidsrettsrådet.

Den store motstanden er også koplet med krav om at Arbeidsrettsrådet må utvides til å omfatte flere enn bare LO/NHO. For det er vel ikke så overraskende at når disse blir bedt om å lage endringsforslag, så lager de løsninger som er skreddersydd dem selv? Nå er AF, YS og uavhengige forbund på hugget og vil inn i rådet. På arbeidsgiversiden krever også andre arbeidsgiverorganisasjoner enn NHO å få plass. Den nye regjeringen består av partier som sier at de er mot Arbeidsrettsrådets innstilling og maktkonsentrasjonen som Arbeiderpartiet har stått for. Det er spennende å se om de tør å utfordre de høye herrer... Vi i Uavhengige Fagforeningers Forum (UFF), vil nøye følge med i den videre saksgangen.

Jan Petter Andersen

sekretær i UFF