For et drøyt år siden skrev jeg en artikkel i INFO, som vedrørte samarbeidsproblemer og mangel på involvering av de faglige/ansatte konkret i "Grensedragningsprosjektet". Det hadde da skiftet navn til "Arbeidsdeling mellom Teknisk og Station", og heter nå igjen "Samarbeidsprosjektet", og stod i sterk kontrast til SAS øverste ledelses intensjoner om samarbeid og involvering av ansatte.

Jeg sitter her som en sentral deltager i et stort og seriøst prosjektarbeid i SAS regi, med en pussig følelse av at ledere i SAS ennå ikke har forstått at vi ansatte faktisk er en ressurs. Jeg har en guffen følelse av at vi ikke har kommet en millimeter videre siden mars 1997 da prosjektet ble startet, med tanke på et godt samarbeid og involvering. Fortsatt ønsker ikke ledere i SAS å involvere oss hvis ikke de blir presset til det av sine egne ledere, og de blander begrepene Informasjon og Involvering.

I denne "never ending story" som det later til at dette prosjektet blir, har det imidlertid skjedd en hel del det siste året, og ledelsens håndtering av dette prosjektet egner seg godt til å illustrere hvilke problemer vi faglige tidvis har, og en del høydepunkter fra dette prosjektet gjengis nedenfor.

Jeg avsluttet artikkelen i INFO i fjor med følgende, etter at nevnte prosjekt hadde grunnstøtt to ganger:

"NFO forfølger selvfølgelig saken gjennom formelle kanaler i SAS, og siste kapittel er neppe skrevet ennå."

Som skrevet så gjort, og på Teknisk divisjons direktør sitt initiativ ble startkablene hentet og prosjektet re-startet for tredje gang (uten prosjektlederen fra runde en og to), med blanke ark og fargestifter, og optimismen var på ny stor. Men det varte ikke mer enn noen måneder før prosjektet ettertrykkelig havarerte på ny; ene og alene fordi SAS ikke ønsket å samarbeide med oss i de sakene vi var uenige om! SAS løste selv de "vanskelige" sakene på kontoret ved siden av, mens vi "kose-pratet" om det vi var skjønt enige om på forhånd i prosjektet. Nå er det heldigvis begrenset hvor lenge slikt kan holdes hemmelig, og vi måtte nok en gang konstaterte at noen drev "prosjekt i prosjektet" uten at vi som deltagere ante noe!

Noe er fundamentalt galt når lederne ikke kan samarbeide i saker man er uenige i!!!
Det er en myte at NFO er "vanskelige" å ha med å gjøre. Dette er så feil, så feil; ber du NFO om samarbeid så får du det, og ber du om bråk, ja, så skal du selvfølgelig få bråk, vi er ikke vanskelige!! Derfor "inviterte" vi denne gangen til et gedigent oppvaskmøte med divisjonsledere fra Station, Teknisk og Operation, samt selveste personaldirektøren. Her ba vi personaldirektøren bl.a. redegjøre for SAS’ synspunkter på:

Hva legges i ordet samarbeide ?

Hva betyr det for deltagerne med hensyn til involvering og deltagelse, når prosjektarbeidet baseres på samarbeid mellom ledelse og faglige organisasjoner ?

Det bør her være unødvendig å anføre at denne redegjørelsen som forventet samsvarte med den holdning NFO har hatt til samarbeid hele tiden.

Resultatet av dette møtet ble at vi fikk gjennomslag for å omstrukturere prosjektet og se på PFI og Grensedragning under ett. Vi fikk også garanti for at de endringene SAS alene hadde gjort i håndbøkene i forbindelse med ansvarsforhold (krysslisten) ikke var endelige, men at man ville endre dem om praksis tilsier det. Og fenomenet med "prosjekt i prosjektet" skulle ikke forekomme uten at dette var avklart på forhånd.

Så ble defibrillatoren og adrenalinet hentet - og vips prosjektet startet for fjerde gang. Denne gangen skulle alt ligge tilrette for at det hele ble meget bedre, og at ting skulle være mer strukturert og under kontroll. Det har da også vært bedre, og prosjektet har kommet et stykke på vei mot en fullskala test på fem stasjoner, men dette prosjektet (som for øvrig i følge det opprinnelige T.O.R. hadde deadline 1. juni 1997), er ikke noe for utålmodige sjeler. Fremdriften har vært så minimal at det er vanskelig å beholde fokus.

Det som imidlertid skremmer meg mer enn den manglende fremdriften, er at det enda ikke har gått opp for en del ledere at vi skal involveres og ikke bare informeres, når vi engang er invitert til samarbeide.

Når vi så blir informert om at det nå er gjort en analyse av mulighetene for PFI på ARN, er det at jeg ikke bare ser rødt, men hele regnbuen!

Det ble for flere år siden opprettet et antall skandinaviske "PFI prøve-stasjoner", blant andre den jeg selv jobber på. Det er til dags dato ikke tatt en eneste PFI i SVG, men prøvestasjon, det er vi enda. Og noen konklusjon av denne skandinaviske prøvedriften har ingen sett. Vi kan ikke akseptere at det opprettes nye prøvestasjoner før man har gjort en vurdering av de man har gående; hva med for eksempel en slutt-rapport??

Det som imidlertid skremmer meg mest, er at SAS etter at de har skutt seg selv i foten så mange ganger, allikevel ikke lærer. Vi føler atter en gang at SAS ikke stoler på oss, og ikke ønsker å involvere oss, kun informere oss. Er det virkelig nødvendig å enda en gang involvere personaldirektøren i prosjektet?

Denne konkrete saken med PFI på ARN er ekstra spesiell, da NFO i PFI diskusjoner rent faktisk har hevdet at man bør begynne på basene der det finnes tekniske resurser tilgjengelig, slik at man rent faktisk er enige i saken, mens vi ikke kan akseptere at SAS har valgt nok en gang å kjøre et prosjekt i prosjektet bak vår rygg, og informerer oss i ettertid. Og så lurer noen på hvorfor prosjekter tar så lang tid.

Skal et selskap i dag holde kostnader nede og allikevel forbedre sine produkter og holde sine medarbeidere motivert til å yte "litt ekstra", er historien ovenfor et skoleeksempel på hvorledes det ikke skal gjøres. Hvorfor skal det være så og si umulig å oppnå en reell involvering, slik at våre felles resurser kan brukes til å gjøre tingene rett første gang, og slippe den slitsomme, kostbare og demotiverende måten med å endre alt i ettertid. Det er faktisk slik at de ansatte besitter kunnskaper som ledelsen behøver.

Det aller siste et flyselskap i dag trenger, er medarbeidere som ikke stoler på at deres ledere gjør som de avtaler - og som føler seg ført bak lyset.