Lederartikkel i Bergens Tidende:
Det er naivt å tro at vi får bukt med det stadig økende sykefraværet samtidig som vi insisterer på at staten skal bære alle kostnadene ved fraværet.

DET ER OPPMUNTRENDE å lese i Bergens Tidende om hvordan rengjøringsavdelingen ved Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssykehus har jobbet for å få ned sykefraværet. Avdelingen har all grunn til å være stolt over resultatene, som er kommet til gjennom et samarbeid mellom de ansatte og ledelsen ved avdelingen.


Historien forteller oss flere ting. Den forteller oss at det er mulig å gjøre noe for å få ned fraværet, og den forteller oss at arbeidet med reduksjonen i fraværet handler om mye mer enn nivået på sykelønnen. Rengjøringsavdelingen viser oss hvordan organisering og arbeidsmiljø påvirker fraværet. Lederen ved avdelingen har vært klar og tydelig på at dette er et prioritert område, og har engasjert seg i arbeidet. Dette kan andre ledere lære mye av. Men da må ledere innse at et høyt sykefravær er destruktivt for resultatene på enhver arbeidsplass. Det er ikke bare fordi deler av personellet stadig er borte. Det er også fordi et høyt fravær er en sterk indikasjon på at noe er galt med organisering og arbeidsmiljø, noe som i sin tur gjør at organisasjonen ikke yter sitt beste.


MEN GOD ORGANISERING og oppmerksomhet om et godt arbeidsmiljø kommer dessverre ikke alltid av seg selv. Bedrifter og ledere trenger også pisk, ikke bare gulrot, for å bruke mer energi på det. En slik pisk er trusselen om at bedriften må betale mer for et dårlig arbeidsmiljø, det vil si dekke en større andel av kostnadene ved fravær. I gårsdagens BT tok flere forskere til orde for å pusse støv av Sandman-utvalgets forslag for å få ned sykefraværet. Det er god idé. Utvalget foreslo blant annet at arbeidsgiver skal betale 20 prosent av lønnen fra 16. fraværsdag. Det vil motivere arbeidsgiver til å gjøre en innsats for å få arbeidstaker tilbake i jobb, ta ansvar for den syke medarbeideren, og dermed bidra til å hindre langtidsfravær.


DE SAMME FORSKERNE slo også fast at den store økningen i sykefraværet ikke skyldes marginale gruppers inntreden i arbeidslivet, men økningen i fravær hos det i utgangspunktet friske flertallet. Noe av det kan skyldes økt press, og krav om økt produktivitet i et effektiviseringsivrig arbeidsliv. Men den utfordringen er lik i de fleste vestlige land, og forklarer ikke hvorfor fraværsøkningen er ekstra stor i Norge. Det begynner å bli vanskelig å se bort fra at dette også har med holdninger å gjøre, holdninger som påvirkes av hva det koster den enkelte å være borte fra jobben. Enten må vi alle innse hva vi risikerer av tapte sosiale goder når vi misbruker dem, og snarest gjøre noe med holdningene våre. Ellers må vi belage oss på at alle, også de som rammes mest urettferdig, må betale mer for fraværet selv. Det håper vi å unngå. Men det ser stygt ut.




Kilde: www.bt.no