Luftig eventyr                                    
Publisert:
19.06.03

1. april 2003 gikk det siste SAS-flyet fra Alta. Med LN-RNC i rute SK-2346 avsluttet SAS et ikke ubetydelig kapittel i sin historie: 40 år i Finnmark. Snart skulle vi se trekkfuglene komme tilbake etter vinteropphold i syd, men vil vi få se «SAS-fuglene» igjen? Vil de igjen en gang hekke og overvintre hos oss? Dessverre ser det ut til at arten er utrydningstruet i Norge. Vi benytter uansett anledningen til å takke for turen!


 
   
  I denne artikkelen forteller Frithjof Heitmann om utviklingen ved Alta Lufthavn, helt fra flyplassen åpnet for 40 år siden. Heitmann var ansatt som flytekniker i SAS i Alta i 33 år. Han var med fra starten helt til han sluttet i 1997.

4. mai 1963 er en viktig dato i norsk luftfarts- og ruteflygings-historie.
Da ble flyplassene i Alta, Banak og Kirkenes åpnet – og SAS startet ruteflyging tilknyttet de øvrige flyplasser i landet. Det første flyet som landet var en Convair 440 «Metropolitan». Med sine to propellmotorer, hver på 2500 hk, kunne flyet frakte sine 56 fornøyde passasjerer i 410 km/t i passe høyde til å nyte synet av det praktfulle landskapet under oss.

Støynivået i kabinen var – etter datidens forhold – behagelig. CV 440 var en skikkelig «flymaskin» som mekanikerne likte å stelle med. Reparere små eller store feil eller skader – eller bare tørke bort litt oljesøl. Convair var det siste rene propellfly som SAS opererte. Flyet var i tjeneste fra 1956 til 1976. I Finnmark gikk det i trafikk frem til 1970. Ennå idag ser vi CV440 på flyplasser utenlands eller på flystevner her hjemme. Den koselige brumminga og den blå røyken når Pratt & Whitney-motorene starter opp, vekker følelser hos veteraner innen flyfaget og flyentusiaster, på samme måte som hos gamle fiskere og båtentusiaster når de ser ei fiskeskøyte
med en god gammel «donk-donk»- motor.

Åpningen av de tre stamruteplassene i Finnmark ble starten på en revolusjon i vårt reisemønster. Mens en tur til hovedstaden tidligere tok seks dager med båt og tog, kunne vi med ett gjøre turen unna på noen timer! Og finnmarkingene ble snart fortrolig med dette nye transportmiddel. Vi ble et reisende folk. Vi reiste oftere – og til stadig nye reisemål. Etter hvert ble det trangt om plassen i CV440. Da var det tid for «jet-alderen».

PIONER: Propellflyet Convair 440 «Metropolitan» var den første flytypen SAS satte i trafikk i Finnmark. Det var i 1963. (Foto: Frithjof Heitmann)
 
7. april 1969 landet den første DC-9-21 (OY-KGE) i Alta. Den var bygget i samarbeid med SAS, for korte ruter med mange starter og landinger på små rullebaner. Samme motorkraft og vingespenn som den større utgaven, -41, gjorde -21 til en skikkelig spreking. Pilotene ga den kjælenavnet «DC-9 Sport»!
Mekanikeren kunne nå legge bort tvist-dotten. Med 85 passasjerer og et mannskap på 5 holdt den nye maskinen en marsjfart på 860 kmt, altså mer enn det dobbelte av hva Convair presterte!
DC-9-21, og den senere DC-9-41, hadde god setekomfort og den oppførte seg rolig og elegant i lufta. De kraftige motorene produserte nok en del jetstøy – «men det var utenpå».
Sant skal likevel sies: Det var ikke enkelt å føre en lavmælt samtale med medpassasjeren i de bakre seteradene.

 

  JETALDER: Så var jetmaskinene kommet til Alta: I april 1969 landet det første DC-9-21 på stripa. (Foto: Magne Egil)
1. april 1970 kom tiden for en pioner til å ta farvel med Finnmark. Da gikk siste CV440 Metropolitan; LN-KLF i rute SK395 fra Alta.
SAS beholdt Metropolitan i ytterligere seks år, men betjente altså Finnmark kun med jetfly fra nå av. Og finnmarkingene var stadig oftere på reisefot. Flyene fyltes oftere opp, og dermed ble det behov for flere avganger. Eller kanskje større fly?
I første omgang økte man frekvensen. Senere kom det også større fly. På den flytekniske siden gikk utviklingen sin gang, og da i takt med strengere miljøkrav med hensyn til forurensing og støy.
Dermed kom neste produkt fra Douglas-fabrikken. Det var SE-DFX, den første MD-80, som landet i Alta 11. juli 1986. MD-80 var bygget over DC-9-lesten, men var sju meter lengre og hadde større og samtidig mer stillegående motorer. Fly- og navigerings-instrumenteringen var av det mest moderne slaget. Stikkord: Digitalt computersystem. For å få følelsen av å føre et fly på «ordentlig», måtte pilotene tilbake på DC-9 igjen. Slik er utviklingen. Og utviklingen – også økningen i trafikken – fortsatte.

 

  SLANK OG VAKKER: – Det stiligste flyet vi har sett i Finnmark, mener mekaniker Frithjof Heitmann om MD-80-maskinen, som første gang landet i Nordlysbyen i 1986. (Foto: Magne Egil)
Hurra for 7.mai!
Året 1990 bød på èn stor endring på flyrutene i Nord-Norge: «Nav og eike-systemet» ble innført, der Alta ble ett av navene. MD-80 skulle gå Alta-Oslo og Kirkenes-Oslo, mens det nye selskapet SAS Commuter med Fokker 50 skulle ta seg av eikene, det vil si fly de korte rutene internt i Finnmark og Alta-Tromsø.
Dermed kom enda ett fly inn i bildet: F-50 fra Fokker-fabrikken i Nederland. Det var også bygget over lesten til et gammelt fly, nemlig F-27 fra 70- årene. Men det hadde forlenget skrog, andre motorer og helt moderne instrumentering.
Med F-50 var propellen tilbake igjen, men denne gang satt den ikke på en stempelmotor. Nå var det turbopropell-motorer fra P&W. Med slagordet «Hurra for 7. mai» ble det nye rutesystemet presentert for de ansatte og passasjerene 7. mai 1990. I dårlig vær med snøfokk. Med ett var det en «sverm» av fly på Alta flyplass. Det hendte det var opptil 10 fly fra SAS og SAS Commuter på samme dag. Og i tillegg hadde vi Widerøe. På samme tid stod seks fly på rekke og rad: 1 stk DC-9-41, 3 stk F-50 og 2 stk Twin Otter. Det var hektisk til tider. F-50, som var ny og utprøvd her oppe, fikk en del problemer i møtet med snø og sludd. I tillegg ble ett ettersyn lagt til Alta og teknikerne ble sysselsatt både natt og dag. Det var virkelig en travel flyplass.
 
  PROPELL TILBAKE: I 1990 kom Fokker-50. Den skulle fly eikene i det nye «nav og eikie-opplegget». (Foto: Magne Egil)

Nå kunne man vel ikke regne med ytterligere økning i trafikken på lenge? Nei, faktisk var nok tiden rundt 7. mai 1990 og de nærmeste påfølgende år toppen for Alta flyplass.
Kanskje var det nye ruteopplegget for ambisiøst. Dessuten skulle det vise seg at slett ikke all trafikk fulgte nav/eike-systemet. Noe av trafikken i fylket foregikk så å si langs «felgen», det vil si langs kysten – og dermed utenom navet Alta. I allefall «landet» man igjen etter et par år, og reduserte antall flygninger med F-50. Og slik gikk trafikken på «cruise-fart» i cirka 10 år. Men så kom endringene i rask rekkefølge:
 
   
  ANSAMLING: Er dette tidenes samling av fly på lufthavna? Her står en stk DC-9, tre stk Fokker 50 og to stk Twin Otter samtidig på asfalten. (Foto: Magne Egil)  
Det begynte vel høsten 2001, da Braathens kom i vanskeligheter. Da begynte ting å skje. Først ble det kjent at SAS hadde kjøpt opp det konkursrammede selskapet, og på den måten reddet Braathens. Så, i januar 2002, kom nyheten om at SAS ville trekke seg ut av Finnmark for å la Braathens overta rutene. Dette var selvsagt ikke godt nytt for mange SAS ansatte i nord.
Og forandringene kom fort. Allerede 1. april tok siste MD80 av fra Alta. Det var LN-ROY (Spjute Viking) i rute SK377.
Nå skulle vi ikke lenger få se MD80, flyet med de slanke linjene, i lufta over Alta – eller på bakken. Men F-50 ga seg ikke like lett. Den holdt det gående i ytterligere ett år. Men så måtte også den gi seg.


1. april 2003 gikk det siste SAS-flyet fra Alta. Med LN-RNC i rute SK- 2346 avsluttet SAS et ikke ubetydelig kapittel i sin historie: 40 år i Finnmark.
Snart skulle vi se trekkfuglene komme tilbake etter vinteropphold i syd, men vil vi få se «SAS-fuglene» igjen? Vil de igjen en gang hekke og overvintre hos oss? Dessverre ser det ut til at arten er utrydningstruet i Norge. Vi benytter uansett anledningen til å takke for turen!


Frithjof Heitmann

     
  VEMODIG: Paul Pedersen tar sjekken på Spjute – den siste MD-80 i Alta.

Har du sett «Spjute»? Spjute Viking er 45 meter lang og måler 33 meter mellom vingetippene. Har blå hale og to spreke, røde motorer. Spjute (og hans søsken) har vært ofte i Alta. Han ble sist sett 1. april kl 16.30, da han etter take off gjorde en sving over stasjonsbygningen før han satte kursen mot syd. Gi oss et livstegn, Spjute. Vi savner deg!
(Fri-mann)
 

 

 

Kilde: Altaposten