Dette er en spesiell dag for undertegnede. I dag fikk jeg oppsigelsen min rekommandert sendt i posten. Etter 32 års trofast tjeneste for SAS, hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd jeg skulle få oppleve noe sånt. Fra dag en har jeg vært en trofast medarbeider. Jeg har stilt opp på korteste varsel og sørget for at flyene har kommet sikkert og punktlig i fra A til B. Dag som natt. Sommer som vinter. Alltid alene.

Jeg har ingen vanskeligheter med å skjønne at noe måtte gjøres for å få SAS skuta på rett kjøl. Jeg har ikke noe vanskelig med å akseptere at også vi flyteknikere må ta vår del av byrden. Det jeg ikke forstår er at ikke SAS kunne ha fulgt ansiennitetslistene. At de velger å si opp folk etter hvor de bor i landet. SAS har kostet på meg millioner i kurs og opplæring. Jeg har en kompetanse som overgår de fleste. I tillegg har jeg 224 bak meg på ansiennitetslista. Jeg har nesten 30 års lengre fartstid en 70 av de som står på listen. Hvor ligger logikken i å gjøre det på denne måten? Dette er å be om trøbbel? Jeg har ikke noe annet valg en å måtte prøve saken rettslig. Kjære SAS. Kan vi ikke prøve å gjøre ting i et samarbeid. Hvorfor tvinges jeg å gå til krig mot det selskapet jeg alltid har forsvart. Det er ikke lett og det gjør meg ondt. Spesielt fordi løsningen ligger så opp i dagen. Følg ansiennitet.

Det veivalget SAS har gjort er feil. Ingen kan forstå hvorfor det har blitt sånn. Ingen kan gi noe svar på hvorfor denne løsningen har blitt valgt for meg og 55 av mine kollegaer. Selv våre egne norske ledere synes at en oppsigelse begrunnet i geografisk plassering er feil. Nå vil det garantert bli nok en runde med mye mediestyr og negativ PR for SAS. Rettssakene blir mange. Enda flere kunder forsvinner over til konkurrentene. Vi kommer til å slå både Posten og NSB i negativ image. Det blir en dyr krig. Fred vinnes med kløkt. I dette tilfellet koster det ingenting heller.
 

Hilsen en trofast flytekniker