Jeg har fulgt spørsmålet om Elopak fabrikkens skjebne med spenning.
Ikke fordi jeg tvilte på resultatet, men for at jeg ville se hvilken begrunnelsen som kom
for å flytte bedriften ut av lokalsamfunnet, ut av Røyken og ut av Norge !
Som hovedtillitsvalgt i mange år og som konserntillitsvalgt styrerepresentant arbeider jeg tett inntil maktens innerste sirkler.
Jeg slutter aldri å bli forbauset!
Iskald kynisme, med et eneste mål for øye jager alle beslutninger:
Bunnlinjen og balansen!

Der det finnes mer penger å hente på bunnlinjen, dit flytter produksjonen, helt uavhengig av hva konsekvensen er for alle de som støttet virksomheten fra begynnelsen av.
Historien er i så henseende uinteressant!
Det er fremtiden som er viktig, for det er jo tross alt der vi skal tilbringe resten av vår tid!
Våre arbeidslivsrelasjoner har sine røtter langt tilbake i tid, faktisk nesten tilbake fra århundreskiftet. Den gangen tok de fleste i Norge sitt samfunnsansvar for i fellesskap å kunne skape arbeidsplasser og velferd. Politikere, bedriftseiere og ansatte arbeidet sammen om felles mål noe som selvfølgelig også kom fellesskapet tilgode.
Balansen mellom eiere, ansatte og kundene var på plass og den skandinaviske og den norske velferdsmodellen oppstod!
Nå står alt dette for fall, både Elopak og SAS er gode eksempler på det!
Globaliseringen med fri flyt av kapital herjer hensynsløst med kommuner og nasjonalstater, langt over politikernes evne (og vilje ?) til å styre og kontrollere kapitalkreftene. Nå er det fritt frem.
De ansatte med de tillitsvalgte i spissen gjør nesten hva som helst for å redde arbeidsplassene. Ledelsen på sin side får nesten aldri nok og bruker anledningen til å presse arbeidsvilkår og lønn maksimalt! Det er i dårlige tider at de har muligheten, så her gjelder det å ta tilbake det ”tapte”.
Jeg forstår så uendelig vel hvordan de tillitsvalgte og ansatte i produksjonen på Elopak har det. De har helt sikkert arbeidet dag og natt med problemstillingene og dessuten argumentert på en overbevisende måte uten å nå frem.
For makten (eierne), den har forlengst bestemt seg:
Det er bunnlinjen og balansen!
At det forsvinner arbeidsplasser er sekundært i den diskusjonen. De oppstår et annet sted i et annet land, der arbeidskraftens pris er vesentlig lavere.
Er det virkelig slik det norske samfunn skal formes i fremtiden? Er det slik vi vil ha det? Er det slik å forstå at vi ikke skal engasjere oss i eller bry oss om dette?
Er det akseptabelt å være ute av balanse ?
Det tror ikke jeg!
Jeg tror ikke at vi i Norge vil sitte stille lenge, før noe skjer med oss og reaksjonene vil bli deretter. Resultatet vil vises i politiske valg, i konflikter i arbeidslivet og belastninger på våre arbeidslivsrelasjoner.
Det vil stå oss dyrt!
For noen år tilbake holdt Harald Norvik (eks. styreformann i SAS ) et innlegg i regi av Administrativt Forskningsfond og tema var:
Hva blir avgjørende suksessfaktorer for norske ledere og bedrifter de neste ti årene?
Dette sa Norvik:
Bedrifter som kun prøver å maksimere avkastning til eierne på bekostning av bedriftens øvrige interessenter vil snart gå dukken!
Slike bedrifter vil miste sine ansatte, sine kunder og sine partnere. Gradvis vil bedriften forvitre helt til den ikke lenger kan utføre oppgavene sine.
Lederne blir i økende grad nødt til å trekke inn andre interessenter enn bedriftens egne, når beslutninger skal tas og strategier formes. Blant disse er ansatte, myndigheter, leverandører, partnere, kunder og lokalsamfunnet. Felles for disse er at de har en fundamental interesse for at bedriften lykkes i å nå sine mål.
Sammen med bedriften deler de ulike typer av risiko.
Videre sa han blant annet følgende: Lederskap i bedrifter vil i økende grad handle om å avpasse ulike hensyn og avveie interesser. Bedrifter som ønsker å leve videre må finne måter å avveie ulike hensyn på. Og ikke minst, de må greie å ivareta interesser som ikke nødvendigvis har noen motpost på den bedriftsøkonomiske bunnlinjen.
Slik snakker en næringslivsleder med stor innsikt, lang erfaring og visjoner.
De ansatte og tillitsvalgte i produksjonen på Elopak har forlengst forstått dette, men tydeligvis ikke det sittende styre med tilhørende ledelse i samme firma.
For dem er det bare en ting som regnes nemlig:
Bunnlinjen og balansen!
Exit Norge!


Jon Lyng - ansattes representant i SAS' styre