Samferdselsdepartementet åpner for endring i rapporteringsrutinene gjennom Odelstingsproposisjon nr. 50 (2004-2005). Denne hilser NFO velkommen. Denne åpner for at vi kan få på plass det konfidensielle rapporteringssystemet vi har ønsket oss i så mange år, og som vi fokuserte på i fjor høst.

Innenfor luftfartssektoren foreslås det at staten i en del tilfeller ikke skal kunne anlegge sivilt søksmål mot personer som har gitt opplysninger til myndighetene. Videre foreslås det å verne ansatte i luftfarten som gir opplysninger til myndighetene mot inndragning av sertifikater de er avhengige av for å kunne utøve sitt yrke, så lenge vedkommende tilfredsstiller de nødvendige medisinske krav eller for øvrig ikke er klart uskikket til å inneha sertifikatet.

Rapporeringsdirektivet legger grunnlaget for et nytt system for rapportering av luftfartshendelser som ikke er definert som alvorlige. Alle medlemsstatene pålegges å etablere et obligatorisk system hvor alle viktige aktører innen luftfartssektoren skal rapportere forhold som kan bidra til å forebygge luftfartsulykker til et myndighetsorgan. Dette organet skal analysere de innkomne opplysningene.

For å skape den nødvendige tilliten til systemet blant rapportørene er direktivet basert på en grunnidé om at de rapporterte opplysningene bare skal brukes til flytryggingsmessige formål. I praksis betyr dette at opplysningene skal håndteres konfidensielt, at myndighetene ikke skal kunne anlegge sivilt søksmål mot rapportøren, og at arbeidsgiveren ikke har anledning til å rette sanksjoner mot ansatte som har rapportert i henhold til regelverket.

Skal viljen til å rapportere styrkes, må frykten for straff, inndragning av sertifikater, reaksjoner fra arbeidsgiver og uthenging i media reduseres eller fjernes gjennom rettslige garantier. I internasjonal terminologi omtales dette gjerne som «non-punitiv»-prinsippet. Departementet vil i det følgende omtale det som «prinsippet om vern mot sanksjoner».

Samferdselsdepartementet sier videre angående ”Grunnprinsipper om vern mot sanksjoner – målkonflikter og motstridende hensyn” at
”Det er vanskelig å komme videre i arbeidet med å kartlegge årsakene til transportulykker dersom de ansvarlige myndighetene ikke mottar tilstrekkelige opplysninger om menneskelige faktorer, og organisatoriske eller systemtekniske forhold. Samtidig er det et problem at de personene som har opplysninger som kan bidra til å øke forståelsen av årsaksfaktorene frykter de negative konsekvensene for seg selv, noen som står dem nær, eller den virksomheten de er ansatt i, dersom de melder fra. Samferdselsdepartementet mener derfor at det ikke er tilstrekkelig at vedkommende har plikt til å rapportere eller forklare seg om det han vet.

I dette kapitlet vurderes virkemidler for å styrke viljen til å rapportere og forklare seg. Med utgangspunkt i rapporteringsdirektivet for luftfart har departementet identifisert følgende hindringer for rapportering av de nevnte forholdene:

• Potensielle rapportørers frykt for at de selv, kolleger, eller den bedriften de arbeider i, skal bli utsatt for negativ medieomtale.
• Potensielle rapportørers frykt for at de selv, eller kolleger, skal miste tillatelser (typisk sertifikater) som er nødvendig for yrkesutøvelse.
• Potensielle rapportørers frykt for at det reises straffesak eller sivil sak mot dem på basis av de opplysningene som gis til myndighetene.
• Potensielle rapportørers frykt for at arbeidsgiver vil reagere med sanksjoner overfor vedkommende selv eller kolleger.

Selv om det vedtas lovbestemmelser som beskytter rapportørene og de som forklarer seg vil det alltid være igjen et element av allmennmenneskelig motvilje mot å melde fra om feil en selv har gjort eller svakheter ved rutinene i den bedriften der en er ansatt. Undersøkelser blant flygere tyder på at det i den interne kulturen ofte er liten toleranse for å gjøre feil, og dette kan bidra til å forsterke uviljen mot å rapportere. Det er derfor viktig at det både internt i bedriftene og i forhold til myndighetene arbeides med å utvikle en åpen og ikke-sanksjonerende kultur. Gjennom lovverket kan en signalisere at de som bidrar til økt forståelse av ulykkesårsakene ikke bør «straffes».

Utfordringen består i å balansere de hensynene som er nevnt ovenfor mot viktige hensyn som trekker i motsatt retning. Det første av disse hensynene er de reisendes, og offentlighetens krav på å kunne gjøre seg kjent med opplysninger om sikkerhetsnivået innen en transportgren. Dette taler for at mediene må gis rett til å formidle opplysninger om dette. For det andre må ikke vernet av rapportørene og de som forklarer seg gå så langt at det blir umulig å reagere mot opptreden som er klart klanderverdig, eller å fjerne personer fra stillinger der de utgjør en reell sikkerhetsrisiko. I praksis viser dette seg å være meget vanskelige avveininger."

Det vil bli NFO’s oppgave nå å jobbe for at vi får systemet på plass, og at det tas i bruk av medlemmene.

Hvis du ønsker å lese hele proposisjonen, finner du den her:
http://www.odin.dep.no/sd/norsk/dok/regpubl/otprp/028001-050033/ind-bu.html

Arild Nyheim