Jacob Stendal ble send med som flytekniker på turen som Statsministeren var på i desember 2005. Turen gikk til Pakistan, India og Afghanistan. Flyet var en Boeing 737-700 fra SAS Braathens.

Flight mech tur 05.12 – 09.12.2005

Det var med en følelse av skrekkblandet fryd jeg takket ja til å være med som Flight Engineer (F/E) på statsministerens tur til Pakistan, India Og Afghanistan.
Ikke hadde jeg vært på lignende turer tidligere og landene vi skulle til står jo ikke som de mest populære reisemålene i Asia.
Før avreise var det en del ting som måtte ordnes, visumsøknader måtte fylles ut, utstyr måtte pakkes, PC`n måtte oppgraderes, uniform måtte tilpasses (liten og tjukk) og De/Anti-ice kurs måtte bestås tilfelle icing condition underveis.

Som en del av forberedelsene tok jeg kontakt med Maintenance Control Center (MCC) for å høre om de hadde noen gode forslag til spare parts jeg burde ha med, selv tenkte jeg at ett par hovedhjul og ett par nesehjul kunne være greit å ha med, men etter samtale med MCC og Operational Control Center (OCC) endte det opp med setetrekk, motorolje og hydraulikkolje.
verktøy, motordeksler + div kulepenner vinterhansker, reflekser og vindjakker ble tatt med for å kunne dele ut i de landene vi kom til.

Når alt var klappet og klart hadde også avreisedagen kommet. Mandag 05.12.2005, kl 0730 var planlagt avreise, men pga kongelig fødsel og navnekunngjøring i statsråd ble avreisen 3 timer forsinket. Blant crewet var både en Sverre og en Magnus så navnevalget ble godt mottatt.

Som en som kommer helt utenifra, var jeg litt spent på resten av crewet og hvordan jeg ville bli innlemmet, derfor var det en positiv overraskelse og bli kalt inn til crew briefing.
Crewet bestod av: 3 cockpit, 5 cabin, 1 security officer, 1 loadmaster og meg.

1030 mandag dro vi av gårde mot Islamabad i Pakistan. Med oss i lasten hadde vi med oss 1 tonn med soveposer + en del tepper som skulle komme de jordskjelvrammede i Pakistan tilgode
På vei ned ble det tid til å bli kjent med resten av crewet og til å hilse på statsministeren.
Etter ca 7 timers flytur landet vi i Islamabad i Pakistan, og litt gøy og være med på en tur hvor de stenger flyplassen for alle andre enn oss og at bagasjetagen var merket "VVIP flight".

Etter landing var det bare å sette i gang med å sette på covers på motorer og pitotrør, sjekke olje og gå en runde rundt flyet samt og passe på det, for det krydde av folk som skulle losse det.
Etter lossing ble vi tauet til fjernparkering. Der ble flyet fuelet og sealet, og væpnet vakt ble satt ut for å passe på det.

Pga jordskjelvet var Islamabads hoteller fulle av hjelpearbeidere og vi måtte få hotell utenfor Islamabad i en by som heter Rawalpindi.
Det første som skjedde etter innsjekking på hotellet var at heisen stoppet mellom to etasjer pga overlast (hvorfor var loadmasteren med) det hele ble ganske komisk og alle tok det med godt humør. Heldigvis tok det ikke mer enn ca 10 min før vi alle var ute av heisen og på vei til våre respektive rom. Etter omkledning leide vi ett møterom og hadde en ”debriefing” av turen så langt.

Hotellet var ok, men det viste seg ganske fort at vi delte rommet med en del andre små gjester, som jeg ikke er så veldig glad i. Derfor ble nettene tilbrakt med lyset på. Godt man er skiftarbeider og vant til å sove når det er lyst.
En god natts søvn senere – på tross av lyset og de uinviterte gjestene – møttes vi i lobbyen. Der kunne vår eminente Security Officer Bjørn Tvete Berger fortelle oss at han hadde vært i kontakt med nederlandsk etterretning og fått beskjed om at det ikke var trygt for oss å gå alene i Islamabad på daværende tidspunkt.

Vi leide derfor en minibuss på hotellet og fikk med oss en kombinert guide og sjåfør.
På vår første stopp spiste vi lunsj på ett nydelig sted i selskap med nysgjerrige apekatter med utsikt over Islamabad. Utsikten ville sikkert ha vært fin også, om det ikke var for smogen som lå tjukt over hele Islamabad.

Etter lunsj dro vi til Faisal moskeen som er verdens største moske med plass til 300.000 bedende mennesker. Guiden vår ordnet det også slik at vi fikk gå inn å se, og til og med ta bilder der inne.

Turen gikk dermed videre til Afghansk teppebutikk hvor røverkjøpene sto i kø (ifølge selger) og hvor tepper ble kjøpt.

Etter lunsj, moske besøk og støvete teppebutikker begynte øltørsten og ta over, noe som ikke alltid er like greit i ett muslimsk land. Barene på hotellene var kun for hotellets gjester og vårt hotell var ikke utstyrt med bar.
Heldigvis var guiden flink og klarte og få oss til ett utsalgssted som solgte øl til ublu pris, ølen ble senere drukket med største velbehag på kapteinens rom og etterpå ble en bedre middag fortært på en av hotellets restauranter før man igjen krøp til køys.

Tidlig neste morgen, 0300 norsk tid, dro vi ut til flyplassen for å dra videre til Dehli. Flyet sto som vi hadde forlatt det og det var bare å fjerne deksler og sealing, så var vi klar for tur.
Siden vi i crewet var ute i god tid før avgang, og hadde en del som skulle ordnes etter landing, var det nok av tid for meg til å få en god oversikt over flyet og å ta S-sjekken som forfalt i løpet av turen uten at jeg behøvde å dra ut til flyet alene.

Avreise til Dehli gikk som planlagt og mye av det samme som ventet oss på flyplassen i Pakistan ventet oss i India.
Mange mennesker – utrolig mange mennesker (hva gjør de der alle sammen, vi her i nord må da være fryktelig effektive), vrimlet rundt flyet.
Også her ble vi tauet til fjernparkering og samme runden med fueling, sealing, deksler osv.

Fra første øyeblikk var India noe spesielt, så utrolig annerledes fra hva man er vant til. Det var Pakistan også, men det ble tydeligere i India, mulig fordi vi hadde bedre tid og fikk oppleve den enorme avstanden mellom fattig og rik.
Innsjekkingen på Shangrila hotell var ett kapittel i seg selv. I overdådig luksus med egen innsjekkingslounge i 19 etg med servering av mat og drikke.
Rommene var luksuriøse og det var bare å nyte.
Etter en kort debrifing på kapt. sitt rom dro vi til hotell Imperial, ett gammelt legendarisk hotell i gammel kolonistil, og spiste en bedre middag. Restauranten vi spiste på var visstnok ranket som en av verdens ti beste og maten var fortreffelig.
I fine omgivelser hadde vi det meget hyggelig med alt man kunne tenke seg av god mat, vin og hyggelig selskap.

Tidlig neste morgen var det ut å se seg om i New Dehli og gå for å finne shoppingområdet som ifølge resepsjonen kun lå 3 min gange unna hotellet.
Etter 45 min med diverse veldig hjelpsomme guider, var vi fortsatt ikke ved noe shoppingområde og turen hjem i pirattaxi var en opplevelse i seg selv.
Det var også lunsjen i hagen på Imperial i overdådig luksus før 5 stykker av oss satte oss i taxi for å dra til old Dehli for å oppleve alt annet enn luksus.
Når jeg spurte dørvakten på Imperial om Old Dehli var ett trygt område svarte han "yees id is safe, bud be velly velly caleful"

Old Dehli er ikke den verste slummen i Dehli. Det virket mer som ett område der alle og enhver kunne selge det de måtte ønske. Mer som ett shoppingområde for, med og av de fattige.
Vi ble satt av ett stykke unna selve området vi ba om, og ble med en gang omringet av barn og voksne som ville ha penger av oss i form av tigging eller tjenester.
Vi var nødt til å overse det, noe som ikke var lett. Utsultede barn og forkrøplede mennesker overalt får en til å tenke på hvor utrolig privilegerte vi er her i nord.

På vår vei til old Dehli skaffet vi oss også guide, eller guiden skaffet seg kunder er vel en riktigere beskrivelse, og i 2,5 time ble vi guidet i trange smug. Opp på tak. Gjennom kryddermarkedet. Inn i templer. Vi ble fylt av utrolig mange inntrykk i form av lyder, syn, smak og ikke minst lukter når vi satt i taxien på vei til hotellet og bare lengtet etter en varm dusj.

Neste morgen var det ut til flyplassen igjen for å sette kursen mot Afghanistan og Kabul. I Kabul skulle vi være i kun 4 timer mens statsministeren besøkte de norske styrkene.
Innflygningen til Kabul var fascinerende, alt var brunt. Ingen bebyggelse. Ingen veier, høye fjell og dype daler.
Vel nede i Kabul ble vi tatt imot med rød løper og det Afghanske æreskompaniet. Strengt talt var de jo ikke der for oss i crewet, men vi kunne jo late som.
Mens vi ventet på vårt reisefølge fikk vi guidet tur av den norske "fire chiefen" på den militære basen, med tur innom den norske baren.

Fueling ble gjort på den sivile delen og fuelgutta ble glade for varme vinterhansker nå som vinteren sto for døren.

Turen hjem fra Kabul gikk innom Tallin, hvor cockpit og cabin fikk avløsning.
Vel tilbake på Gardermoen var det bare crewbriefingen som gjensto før alle gikk hver til sitt.

Fra mitt ståsted var det en glimrende tur uten tekniske problemer og med mye opplevelser.
Så den som får kjangsen neste gang: GRIP DEN!
 

Reisehilsen fra Jacob Stendal OSLTM-P4