Selskapet utvider og det var på tide å dra ut i verden for inspeksjon av enda et fly som kunne være potensielt til å passe inn i vår flåte. Denne gang til Rio De Janeiro – Brasil.  
 

Et team bestående av Oddvar Riksheim – Ingeniørsjef, Arne Tveit – Ingeniør, Sven Hermansen – Kaptein og undertegnede, Bryn Horpestad – Troubleshooter/tekniker (denne gang i egenskap av tekniker) samlet seg på FBU, for en siste gjennomgang av oppdraget, før vi lastet opp Svens gamle Mercedes og dro oppover mot OSL.

Vi hadde en reiserute fra OSL, via CPH og CDG til Rio De Janeiro. Det var en ok rute, men vi visste at spesielt transitten i CPH ville bli vanskelig da den bare var på 50 min før flighten til CDG skulle gå.
Da vi kom til OSL og fikk vite at vår flight med TAP til CPH var en time forsinket, ble gode råd dyre. Sven sjekket straks om vi hadde egen flight til CPH, og det hadde vi jo. Men den var ferdig boardet og klar til å pushe….
Billettskranken vår viste serviceinnstilling på sitt beste, tok en kjapp telefon til gate, og løp sammen med oss til utgangen. Billetter hadde vi ikke, så Sven fikk beskjed om å løpe enda litt fortere og sette i gang med å fylle ut crew-billetter. Så mens han skrev så blekket sprutet, kunne vi andre finne noen gode plasser bak i flyet og puste lettet ut.
På tross av alt stresset pushet flyet ”on time”, og alle var glade og blide da flyet steg opp mot skyene….

Men det skulle bli mer utfordringer på akkurat den flighten. Litt over helveis fløy vi midt inn i et tordenvær. Vi fikk et skikkelig treff av lynet, det smalt godt og ingen kunne unngå det kraftige lysglimtet som kom samtidig med smellet. Vi begynte straks å diskutere hvor flyet ble truffet, og ble enige om at det måtte være på flyets venstre side. Som den teknikere jeg er begynte jeg å telle alle Static Dischargers som var mulig å se innenfra flyet. Alle var på plass, jeg hadde heller ikke registrert at det var noen blinking i belysningen… Kapteinen kom over PA anlegget rett etter hendelsen, han fortalte at flyet var blitt truffet av et lyn, men at alt var i orden med flyet…. Vi såg flere lyn på resten av turen men ingen traff oss.

Etter landing CPH gjorde vi crewet oppmerksom på at vi var om bord, klare til å hjelpe de om de trengte det. Jeg fikk også ringt teknisk vakt og fortalt han at det var en tekniker om bord i flyet, som kunne gjøre en ”After Lightening Strike Inspection”. Da jeg kom frem til cockpit hadde de allerede vært i kontakt med våre teknikere på OSL, og hadde også fra dem hørt at: ”kanskje det er en tekniker om bord”

Samtalen med flight crew bekreftet at de ikke hadde merket noen som helst driftforstyrrelser på flyets systemer etter lynnedslaget, men de var helt sikre på at treffet hadde vært foran på høyre side.
Opplysningen om at alle systemene virket normalt gjorde at nesten halve sjekken var unnagjort, og allerede før alle passasjerene var ute av flyet hadde jeg gjort ferdig den innvendige inspeksjonen, som mest dreier seg om å sjekke vinger på oversiden fra vinduer i kabin. Før eg gikk ut for å inspisere flyet utvendig fikk eg Oddvar til å starte opp PC-en sin, slik at vi kunne hente ut referanse til inspeksjonen fra Aircraft Maintenance Manual, som vi teknikere alltid jobber etter.

Den utvendige inspeksjon bekreftet straks pilotenes mening om hvor de var blitt truffet. Fremme på flyets høyre side rett under cockpit vinduene var det tydelige merker etter lynet.
Flere nagler var merket, og hadde smeltet lakk rundt seg. En grundig sjekk av resten av flyet, der diverse trapper og bakkeutstyr ble tatt i bruk for å få en oversikt av hele flyet, også på toppen, viste at det ikke var flere spor etter lynet. Lettet kunne jeg gå opp til kapteinen og melde at flyet kom til å bli ”released for further flight”, men at jeg måtte lage en ”HIL” slik at overflatebehandling av de skadete naglene ble utført på første nattstopp av mine kolleger på OSL.

Crewet om bord var strålende fornøyd, og 45 minutter etter landing pushet flyet fra gate uten forsinkelse. Opsen fikk ikke engang vite om det.
Etterpå spøkte vi med at fra nå av skulle alle DY flighter være oppsatt med ekstra kaptein, tekniker, ingeniørsjef og en ingeniør (til å gjøre jobben for ingeniørsjefen).

Resten av reisen gikk utmerket fra CPH, via CDG og helt frem til Rio. Men det er en lang reise og vi var litt slitne når vi endelig landet.
Vi drog til hotellet, spiste frokost og satte kursen for Copacabana Beach, som låg langstrakt rett utenfor hotellet, for å prøve badetemperaturen. Den var ok for tre vinterbleike sjeler fra nord (Arne ville ikke bade). Men det var store bølger å leke i, og de skapte en kraftig understrøm, så vi måtte være forsiktige.

Men snart ble vi kallet til arbeidet. En lokal taxi hentet oss, og vi dro tilbake til flyplassen der flyet som skulle sjekkes stod inne i en hangar. Det var ikke alene! Det stod fire DC-10 og en B737 til inne i den, i tillegg til den B737-300 vi skulle sjekke, så det var en hangar av store dimensjoner. Utenfor stod det tre B777 (uten motorer/APU), en DC-11, fire DC-10 og tre B737, alle fra Varig, så det fortalte tydelig om de finansielle problemene det selskapet står midt oppe i….

Flyet vi sjekket viste seg å være bra, det er et av de siste B737-300 som har blitt produsert, og levde opp til våre forventninger. Så nå er det vel opp til Sverre og Roy, sammen med de som driver med finansiering, om de klarer å forhandle frem en avtale….

Det var blitt ettermiddag, så vi dro tilbake til hotellet for å sette oss på topp-terrassen, med bar og svømmebasseng, for å skrive rapporten. Det tar et par timer det også, men med en drink og to blir det unektelig litt hyggeligere.
Også denne jobben blir forstyrret, for plutselig flyr et redningshelikopter rett over hodene våre og rett ned mot sjøen foran hotellet. Tydeligvis skal det hente noe/noen. Etter intens speiding er det til slutt Sven som ser to hoder som ligger i vannet et stykke fra stranden. En redningsmann hopper i sjøen, blir slept mot målet sitt, og etter bare noen sekunder er førstemann på vei til tryggheten på stranden. Han blir avlevert og så er det klart for å hente nestemann. Dette går enda forter, og snart er begge berget, og helikopteret flyr videre ut mot horisonten. For oss var det en imponerende demonstrasjon, og vi fikk enda mer respekt for strømningene i bølgende som hele tiden slår mot stranden.

Torsdag er dagen for å finskrive rapporten, og få den sendt hjem. Men det er også en ”ventedag”. Derfor gjorde vi en avtale med en lokale taxi. Sjåføren tok oss med på en flere timers lang omvisning. Bl.a. fikk vi sett Corcovado (Jesusstatuen), som ser ned over hele byen, og ”Sugar Loaf” (Sukkertoppen). Da vi stod på toppen av den fikk vi oppleve helikopter lavflygning på sitt beste (les verste). Helikopteret fløy rett opp mot oss på toppen av Sukkertoppen, bare et par meter fra kabelbanen, sirklet rundt toppen, og satte nedover banen igjen like nært kablene, om ikke nærmere! Hadde de norske luftfartsmyndighetene sett det hadde de revet av stripene på piloten øyeblikkelig, og satt han til å sope hangargulv resten av karrieren…..
En fantastisk dag…. Sven fortalte at han en gang hadde rollet en B737 over Jesusstatuen. Vi ble veldig imponert, men heltedyrkingen dalte litt da han smilende la til at ”det var en gang han fløy simulator”……

Det var også dagen da Oddvar kom opp med to gode ideer på samme dag:
1. ”Skal vi ta en øl?”
• Da var vi tørste etter å ha klatret opp til Jesus statuen
2. ”Skal vi møtes ved bassenget på takterrassen, så vi kan avkjøle oss litt før vi ferdiggjør rapporten”?
• Da var vi varme og slitne etter også å ha sett Sukkertoppen.




 

Og da vi satt på takterrassen ble vi på nytt minnet om kreftene i havet. En identisk redningsaksjon, som den vi opplevde dagen før, utspant seg rett foran hotellet. Nok en gang ble vi imponert over det Brasilianske redningskorpset.

Fredagen kom, det var dagen da teamet skulle splittes. Sven og jeg startet hjemturen, mens Oddvar og Arne skulle videre til Porto Alegre for å begynne å grave seg ned i all dokumentasjon som var samlet for dette flyet.
Oddvar hadde fortsatt noen deilige dager (klimamessig) foran seg her i Brasil, mens Arne ikke skulle hjem før i slutten av april (den heldiggrisen)

Her er vi sammen med Det Brasilianske Turistpolitiet, dessverre ble vi ikke arrestert da vi ikke hadde gjort nok galt…….


 

Her avslutter eg reiseskildringen fra turen, den har tatt med seg alle (nesten alle) godene som et slikt oppdrag kan bringe med seg. Kan nok se ut som en liten ferie, men innimellom har faktisk hodene våre vært fulle av detaljer/ting vi må huske å sjekke mens vi ser flyet, slik at vi ikke får for mange overraskelser ved en evt. overtakelse av flyet.

Skulle jeg skrevet om den delen av turen hadde dere sovnet etter første side….


Med hilsen fra Rio De Janeiro

Bryn Horpestad


PS! Historien har vist at flyet: PP-VPZ / MSN 29245, ble inkludert i flåten vår og skal fly som LN-KKY



Forfatterens Navn / Kilde: www.nfo.no