Sammen med 19 andre hovedsakelig fra Sandnes og Ålgård har jeg vert i Tanzania. Hovedmålet med turen var Kilimanjaro, 5895m høyt. Det hele begynte for ett og et halvt år siden. Fikk spørsmål fra en kamerat om jeg ville være med på turen. Han hadde nok ikke ventet et så rask og positivt svar (jeg er jo ikke en utpreget sportsmann).     

Tiden gikk og planleggingen gikk fremover. Turen skulle organiseres uten at noen norske reiseselskaper var med. Per R. Olufsen har god kontakt med Peter Mato som driver sitt eget turselskap i Tanzania. Hans spesialitet er å bringe turister opp og ned fra Kilimanjaro i tillegg til å arrangere safarier.

8. februar var det tid for avreise, turen gikk med KLM via AMS til JRO (Kilimanjaro). Der ble vi møtt av Peter Mato på flyplassen. Derfra var det ca 1,5 timer i buss, til Marangu og hotellet. Dagen etter var det avslapping på formiddagen, og på kvelden var det besøk i kirken hvor Peter Mato var konfirmert i sin tid. Der hadde presten, Fader Alfred, samlet koret for å synge for oss før det var middag hos prestene med både øl og vin. Gode historier ble fortalt til mye latter.

10. februar var det avgang for den store fjellturen. Vi startet på hotellet og gikk opp til Kilimanjaro nasjonalpark. Der møtte vi en annen stor norsk gruppe, 29 stykker fra Stavanger og Jæren. Etter mye køståing ble innskrivningen unnagjort. Prestene fra kirken kom også opp til ”gaten” og velsignet turen vår. Da var klokken så mye at det var lunsj før vi fikk startet på turen. Etter lunsjen begynte vi å gå. Vi gikk ca fem timer før vi kom opp til første overnatting på Mandara hut. Der ble vi innlosjert i 4 mannshytter. Middagen kom etter hvert på bordet, forrett, hovedrett og dessert, det er ikke verst på 2700m. Det skulle vise seg at det var standarden hele veien opp.

11. februar, vi ble vekket tidlig med kaffe på sengen. Varmt vann til vask fikk vi også. Etter frokost og pakking var det morgengymnastikk, før vi var klar til neste etappe. Denne dagen startet med fint vær, men når vi kom over skoggrensen fikk vi et skikkelig regnvær. Det varte i ca to timer og stien lignet etter hvert mer på en elv enn en sti. Men regnet ga seg og solen kom opp igjen. Da vi kom til lunsjplassen vår, var bordet dekket og solen skinte (3500m). Etter lunsj i det fri, gikk vi videre opp til Horombo hut på 3700m. Her ble vi innlosjert i 4 og 6-manns hytter. Vi skulle ligge to netter her.

”Fridagen” på 3700m skulle benyttes til avklimatisering. Det var planlagt en formiddagstur opp til Sebrafjellet på 4000m, men pga regn, valgte vi å slappe av på formiddagen og ta turen etter lunsj. Selv om dette er en kort tur i lengde, ble det en lang tur i tid. Hele tiden passet våre guider på, at vi holdt tempoet nede, ”pole pole” betyr ”sakte sakte”. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor det heter Sebrafjellet. Tilbake til hyttene fikk vi gå i det tempoet vi ville, det var ikke noe problem å gå i normalt tempo når man gikk nedover. Under middagen sa Peter Mato, at han hadde sendt to mann ned fra fjellet for å hente ferske egg og bacon. To mann ned fra 3700m til 1700m og opp igjen for at vi skulle få egg og bacon til frokost, vi trengte en god start på neste dag.

Neste dag kom, etter kaffe på, vask og frokost startet turen fra 3700m og opp til Kibo hut på 4750m. Humøret i gruppen var upåklagelig, ingen hadde merket noe alvorlig til høyden. Hvis vi klaget på litt vondt i hodet, fikk vi beskjed om å drikke mer vann, og det hjalp.
På ca 4300m kom vi til ”The Saddle”, en slette på 15km med slak stigning, ”alle sletters mor”. Når du står og ser utover den virker den uendelig. Men 2-3 timer senere var den også tilbakelagt.
 

Og hvor kan man treffe sine kolleger, jo på slutten av sletten, møter jeg Hans Kvelland. Han jobber også på SVGOM, han på skift 1 og jeg på skift 3. Han på vei ned etter å ha vært på Kilimanjaro og jeg på veg opp. Vi hadde snakket mye om Kilimanjaro det siste halvåret på jobben og vi gledet oss begge til turen. Jeg ville vite hvordan det var og han var glad og fornøyd etter å ha vært oppe. Det var bare å traske videre, jeg i sakte kino mens Hans gikk i fritt tempo. På ca 4500m var det lunsj, suppe, hovedrett og frukt til dessert.

Turen gikk videre opp til Kibo Hut 4750m. Der fikk vi 3 timer i sengen, på 10 manns rom i en kald murbygning. Noen fikk sove, andre (som undertegnede) fikk ikke. Klokken 21 ble vi vekket. En på gruppen hadde pulsmåler og konstaterte at hvilepulsen på 4700M var 45-50 høyere enn hjemme. Etter vask og bytte av undertøy (Pete Mato anbefalte å spare ett sett til siste natten). Middagen kom på bordet, siste måltid før siste etappe opp. På dette måltidet valgte de fleste å nyte medbrakt mat, ”Real Turmat” el. Klokken 23 var vi klar til å gå, kledd for en god norsk vinterdag. Det er ca 10 minus, nesten ikke vind og klarvær.

På ca 2km luftlinje skulle vi opp 1000 høydemeter. Begynnelsen av turen er ganske ”slakk”. En av guidene går foran og regulerer farten, det går så sakte så sakte. Etter ca 2,5 timer får vi en pause på ca 20 min. Jeg er så trøtt at jeg kunne ha sovnet stående, men det får vi ikke sjansen til. Guidene passer på at vi holder oss våkne. Etter pausen starter vi på det bratteste partiet. 99 ganger skal vi krysse fram og tilbake. Vi begynner å merke at luften er tynn. Klokken 05:30 kommer vi opp på Gillmans Point, det er mørkt ennå men det går ikke lang tid før det begynner å lysne.

Selv ville jeg sett soloppgangen herifra, før jeg bestemte meg om jeg skulle gå videre til Uhuru Peak. De andre i gruppen som hadde bestemt seg for å gå videre, ville starte med en gang så her var det bare å bestemme seg fort. Turen fra Gillmans point til Uhuru Peak er beregnet til to timer.

Herifra og opp er det ikke noe bratt, kun noen slakke stigninger. Kun 200 høydemeter på 2km. Der det var slett, gikk det ”lett”, men i slakke motbakker, gikk jeg 15-20 skritt, tok en pause på stavene og så en ny økt på 15-20 skritt. Man kan trygt si at det gikk sakte, men sikkert fremmover. Det var tungt, men det gikk allikevel veldig greit siden det ikke var noe tidspress. På veien oppover kom solen opp, det ble varmere og vi kunne nyte utsikten.

Klokken 8 om morgenen kom vi opp til Uhuru Peak, 5895m over havet. Det var en spesiell opplevelse, stå oppe på toppen og være så sliten men alikevell så glad for å ha kommet dit. Det kan ikke forklares, det må oppleves. Vi er kjempefornøyd, Peter Mato gliser også, nok en gruppe har nådd målet. Dette var hans 691. gang på Kilimanjaro. Han ser ut som han har vært på en helt vanlig søndagstur. Det blir mye filming og fotografering på toppen, alt skal foreviges.

Det er spesielt å stå og se ned på skyene. Mens vi sto der, så vi også en tomotors propellmaskin passere langt der nede. Etter ca en time på toppen, var det på tide å begynne på nedturen. Det gikk utrolig mye lettere. Spesielt ned til Gillmans Point, derifra og ned til Kibo måtte vi gå forsiktig, siden det var så bratt. Vi kom omsider ned til hytten og fikk en halv time i sengen før vi måtte opp igjen. Andre grupper på vei opp skulle ha rommene. Det var bare å få i seg noe mat og begynne å gå nedover mot Horombo hut. Vel nede på Horombo var det tidlig kveld. Neste dag skulle vi gå helt ned til gaten. Den etappen som vi brukte to dager på opp, var kun en formiddagstur på vei ned. Vel nede var det mye venting og køståing for å få papirene i orden. Men etter flere dager på fjellet gjorde det ikke så mye at vi måtte vente litt, vi kunne jo ta en kald pils mens vi ventet. En kald Kilinanjaro smakte fortreffelig etter en slik tur. Etter dette var det transport ned til hotellet, lunsj og avslapping før utdeling av diplomer.

Utdelingen foregikk i hotellets hage med både guider og bærere til stede. Mye lokal sang og dans både før og etter utdeling av diplom. Der fikk vi også smake banan øl, det smakte helt for j….., og er ikke noe jeg kommer til å savne.

Etter dette hadde vi en uke med safari. Vi var i tre parker, Lake Manjara, Serengeti og Ngorongoro-kratret. Dette var også en begivenhetsrik uke, vi fikk bla. sett de fem store – Løve, Elefant, Nesehorn, Leopard og og bøffel, i tillegg fikk vi også sett geparden samt mange andre……men fra den uken akter jeg ikke å skrive noe, kun legge ut noen bilder.

Hvis noen av mine kolleger ønsker mer informasjon om turen er det bare å ta kontakt.
 

Øystein Gjengedal